Det regner ute. Det gjør det forsåvidt inne også.
Jeg er litt sliten. Jeg er lei av å tenke, lei av å streve slik.
Jeg skulle egentlig møte støttekontakten min i dag, ja jeg har en støttekontakt, men hun skulle på legen, og lurte på om vi kunne møtes en time seinere. Da tenkte jeg at det ikke var meningen, og vi skal heller møtes i neste uke. Jeg skjønner ikke meg selv, jeg vet jo at dagen hadde blitt bedre om vi hadde møttes, men jeg klarer ikke gjennomføre det. Det er akkurat som med gitarøvingen, jeg har meldt meg på et gitarkurs, har lyst å lære meg å spille, men sitter heller og stirrer på gitaren istedenfor å plukke den opp og øve. Sånn at det ikke blir noe av noe.. Jeg takler ikke press, det blir heller til at jeg får en klump i magen av alle de tingene jeg skulle ha gjort, enn at jeg får meg til å gjøre de. Det irriterer meg stort. Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen?
Kroppen er tom for energi, noe som ikke er helt etter planen, nå når tantungen min er her i byen. Nå klokka to blir jeg henta av mamma, pappa, broren min, og tantungen min og så setter vi kursen mot bygda igjen, vi skal nemlig spise middag hos søstern.
Etpsyktinnblikk 