Er det ikke ironisk at akkurat hun, hun som ikke hadde særlig igjen med det, fikk navnet som betyr håp.
Jeg har vært syk, veldig syk. I løpet av årene har det gått dager, uker der jeg ikke har kommunisert med noe annet enn et svakt nikk med hodet, og forskjellig kroppsspråk. Når jeg ville svare på et spørsmål når det for eksempel gjaldt hvilket kort jeg hadde til å begynne kortspillet med, måtte jeg istedenfor bruke fingrene for å vise. 1-2-3 fingre. For jeg fikk ikke LOV til å svare, bruke stemmen min av stemmene innenfra. For normale, friske mennesker høres dette veldig merkelig ut, og jeg skjønner dem godt. Det er rart å stenge seg inne i seg selv og bare høre på det som kommer fra ?DEM?, ikke bestemme selv, ikke tørre å gjøre noe annet enn det man får beskjed om. Det er rart, vanskelig og tabulagt å høre stemmer, se ting andre ikke ser. Folk tenker på saker som 22. juli. 2011, på folk som dreper, på slemme gale folk. Jeg er kanskje gal, men den eneste jeg er slem mot, er meg selv. Den eneste jeg har villet vondt i løpet av alle disse årene er meg selv. Jeg har nekta å ta medisinen min, fordi ?DEM? mente det ikke var bra for meg, for da forsvant jo de. Jeg har blitt tvangsmedisinert med en sprøyte i ræva der minst tre personer holdt meg nede, jeg har blitt tvangsfora med sonde, jeg har i flere uker av gangen hatt fastvakt, det vil si, aldri alene, ikke på do en gang, jeg har rett og slett blitt holdt i live med tvang.
Da jeg var tretten, fikk jeg tre diagnoser, udefinerbar schizofreni, tilbakevendende depressiv lidelse, og atypisk anorexi. Jeg synes den første er flau, den er ekkel, vanskelig og tung, nettopp fordi det er så mange som trekker raske konklusjoner, den er tabulagt, og jeg får meg sjelden til å si den høyt. Den siste gjelder ikke i teorien lengre, men det er et tema.
Selv om jeg bor i et hus der det er personal 24/7, bestemmer jeg alt selv. Jeg bestemmer over meg selv.
Nå har jeg vært uten innleggelser i to og et halvt år. Det er jeg stolt av, men det er ikke alltid det har vært det beste, men voksenverden er så annerledes enn ungdompsyk, jeg har bare negative opplevelser fra voksenpsykiatrien på sykehus, så jeg gjør hva som helst for å holde meg ute. Jeg holder meg selv i nakken og sier, ta deg sammen. Det er ikke alltid lett, men i dag og de to siste årene som har gått har jeg pratet. Jeg har til og med kommet med setninger som ikke var nødvendig, som jeg heller bare ville si, dele.
I dag er jeg ikke levende, men i live. Men det skal komme, en dag. En dag skal jeg leve fordi jeg har en grunn til det, fordi jeg har planer, fordi livet skal bli bedre. Foreløpig er dette bare tomme ord som er lette å skrive, men en dag, en dag skal jeg ha en følelse som sitter fast til ordene.
Etpsyktinnblikk 