Livet?

 

Sitter og leser om livet som var.  Om den 12, 13 år gamle jenta som var helt på bunn. Men som fortsatt hadde et liv helt til hun endte det og alt forsvant. Jeg tenker på tida som fulgte og husker at folkene rundt fortsatt hadde håp for henne. Det varte i noen år, men.  Det er borte nå.  Det er ikke lenger noen som spør meg hva mine fremtidsplaner er, hva jeg ønsker å ha som jobb. Når det er familietreff er det aldri noen som spør hva jeg har gjort på i det siste, hva jeg har tenkt til å gjøre videre.  De ser henne ikke, de snakker ikke med henne. Hei og hadet.

 

Den 13 år gamle jenta var smart, hun tenkte. Ikke bare på seg selv, men på verden. Hun greide til en viss grad å følge med. Helt til hun ga opp det også. På den første siden av den blå boka fra sommeren 2004 står det ramsa opp mange medisinnavn. Hun hadde oversikt, visste hva og hvor mye som ble inntatt. Nå har jeg mista helt kontrollen på alle medisinene jeg har prøvd, dosestyrke osv.

 

Jeg har ikke lenger noe liv. Dagene består av å enten våkne tidlig, eller sove helt til noen vekker meg,  se på tv, kanskje en tur ut med personalet,  se på tv.  Det er ironisk, jeg sitter og ser på tvserier og ser hvordan livet egentlig skulle ha vært istedenfor å leve det selv. (skrevet i januar 2012, blitt noe bedre i og med at jeg har fått meg hund som tvinger meg ut flere ganger om dagen, men fortsatt..)

 

18 års dagen til lillebror i januar var tung, jeg grein så å si hele dagen, både i det skjulte og med et tårevåt ansikt i stua til mamma og pappa. Akkurat hva som skjedde vet jeg ikke, det sa liksom klikk, lillebror blir voksen han også, akkurat som alle andre. Bortsett fra meg. Missforstå meg ikke, jeg er kjempe glad i lillebroren min, og unner han alt godt her i verden, men det ble bare så tydelig, forskjellene mellom oss. Han fikk lappen samme dag som han ble 18, nesten 100 gratulasjoner på facebook av venner og kjente.Han har hele livet sitt foran seg, han kan gjøre hva han vil med det????????????????? Jeg skulle ønske jeg også hadde et liv, at jeg hadde en drøm, at jeg hadde håpet om et bedre liv, at jeg satt og drømte om huset jeg en gang skulle dele med familien min, en mann, to unger.Men jeg vet. Vet at det aldri kommer til å skje, så det er ikke vits i å drømme om det en gang?????????????????

 

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s