På en måte har jeg vært heldig. Jeg har fått opplevd verden, sett hva som finnes der ute, mange gode stunder på tur har det vært og jeg har mange gode minner fra diverse reiser. Kontrastene fra virkeligheten min har vært store, fra en dag sitte innesperret bak lukkede dører på sykehus, til å være en av flere millioner mennesker på Times Square, New York på nyttårsaften. Jeg kan ikke telle alle plassene jeg har sett, byene jeg har besøkt, jeg har vært heldig. Men så er det bare det at når jeg kommer hjem igjen, er jeg jammen meg innesperra bak fire vegger igjen, det har vært sykehus, nå er det min egen leilighet. For tankene blir så tunge, håpet så lite, angsten så stor. Når jeg er i en annen by enn den jeg bor i, blir jeg fri. Det er mye lettere med folk som ikke kjenner meg, ikke kan gjenkjenne meg, som ikke vet om sykdommene mine, jeg blir fri. For meg er det en mye større oppgave å gå rundt i min egen by, enn å spasere uten kart og ingen plan i for eksempel Miami, Las Vegas, Praha,Trondheim for den saks skyld. Ingen vet der at jeg ikke har venner, at jeg bor i en leilighet med personal 24/7 i huset, at jeg har vært inn og ut av sykehus, at det å si et enkelt ja høyt noen ganger kan bli for vanskelig for meg, at livet mitt hjemme stort sett skjer med lukkede persienner på alle vinduer, at jeg ikke klarer noe på egenhånd. At jeg ikke jobber, ikke går på skole, at mine nærmeste er en katt og en hund. Det er når jeg er ute i verden at jeg er i live.
Livet ble bedre når jeg for et år siden fikk denne skapningen inn i livet mitt, Zaphira. Hun gjorde at jeg ikke lengre var redd i min egen leilighet, hun ga meg følelsen av at noen trengte meg, hun fikk meg til å føle meg viktig, hun gjør meg trygg(ere), hun fikk meg til å smile, jeg er evig takknemlig.
I morgen er det fire uker siden jeg henta Tatou, og på de fire ukene har det vært mye opp og ned, den første uka ville jeg bare grine fordi jeg ikke var glad for at han endelig var kommet, men i ukene som fulgte, har han hjulpet meg enormt. Jeg har fått sett hvilket vær det er hver eneste dag, vi har gått små turer minst tre ganger om dagen, og jeg føler litt mer gnist enn jeg har gjort på lenge. Jeg er sliten, det er det ingen tvil om, noen dager har jeg bare lyst å bli liggende i senga hele dagen, men jeg kan ikke. For han trenger meg. Han trenger at jeg står opp, kler på meg, tar han med ut, gir han mat, koser, leker med han. Det er litt deilig det og.
Etpsyktinnblikk 