Dagbladet hadde i dag en artikkel om hvilke yrkesgrupper som oftest rammes av psykiske lidelser, der sto det at det er de kreative yrkene som er mest utsatt, altså kreative personer. Det var ikke det som fanga meg, selv om jeg er en kreativ person når jeg først setter i gang, det var heller det som sto i en boks nederst i artikkelen :
Ordet schizofreni betyr opprinnelig et sinn som er gått i oppløsning, eller har «sprukket», likt en vase som faller i gulvet.
Jeg begynte å lese om schizofreni, som så mange ganger før, og det er ekkelt hvor mye som er meg. At det finnes en «fasit» på hvordan jeg er. Riktignok er det en stund siden sist jeg har hatt stemmer som har kriget i hodet mitt, fortalt meg hva jeg skal gjøre, eller helst ikke gjøre. Men det andre, det som ikke har med psykose å gjøre. Om tiltaksløsheten, om mangelen av vilje, om tankekaoset, angsten, følelsesavflatningen, hukommelsen.. Det gjør litt vondt. Selv om jeg på mange områder er heelt annerledes enn andre med samme diagnose, er det mye som står svart på hvitt om hvordan jeg er.
…Maten går det rett vest med, eller det vil si, spørs øyet som ser. Jeg var flink i går, spiste en porsjonstoro med middag, det var det, men så klokka to, halv tre i natt sto jeg opp igjen fordi jeg ikke fikk sove, og da henta jeg opp de helvetes kjeksene jeg bakte på mandag fra fryseren. Kan ikke ha slikt i hus.. I dag har jeg ikke inntatt noe, og selv om jeg vet så innmari godt at det er feil, så føler jeg meg stolt. Jeg har vært innom to matbutikker i dag og stått i mot fristelsene. I går kjøpte jeg en skål fra nille, opprinnelig halloween skål, men teksten var så treffendes, «HORRIBLY SWEET», for det er sånn det er, forderdelig søtt. Hjemme i leiligheta mi er det lite «ekte» mat det går i, jeg har ikke pålegg, ikke brød, frukt,salater blir kjøpt for å bare bli kasta når det begynner å rotne, det finnes ingen ting å lage middag av i kjøleskapet, det blir enten torosupper, eller sushi.. Alikevel spiser jeg. Det forferdelige søte. Det er «enkelt», selv om jeg daglig ombestemmer meg, kjøper inn, kaster.. Når jeg er på besøk, hos enten mamma eller søstra mi, følger jeg deres rutiner, nå er det tid for frokost, middag, kvelds? Så mat kommer inn. Men jeg liker det ikke.. Dumme meg. Ekle meg. Det er på ingen måte noe jeg anbefaler, det å ha et så komplisert forhold til mat, jeg skulle ønske ting gikk automatisk, at jeg ikke tenkte, bare spiste. Normal mat, normal mengde, normal kropp.
Etpsyktinnblikk 