I dag er en sånn dag da jeg helst vil knuse speilet fordi speilbildet som vises i det knuser meg. Jeg sliter, er sliten. Selv om jeg aldri greier å snakke om det med folk som faktisk bør vite det, styrer maten meg. Det gjør meg gal. Jeg skulle ønske at verden ikke hadde mat, at det ikke fantes mat i verden, at mat ikke var en del av livet. Jeg mener IKKE Å TRIGGE, det er bare jeg som er lei. Etter at over halve livet har vært styrt av mat i en form eller en annen, er jeg lei. Lei av å ha dager der jeg overspiser, lei av dager der jeg spiser, kaster opp, ikke spiser. Samtidig er jeg ikke klar for det. Jeg vil ikke si til psykiateren min hvor mye det faktisk fucker meg opp. Når han spørr, svarer jeg med enten et nikk eller risting med hodet. Han vet ikke, og jeg greier ikke fortelle. Det har kommet spørsmål på hver time det siste halvannet året, men jeg har ikke villet svart, så da har vi gått over til noe annet istedenfor. Forrige gang lurte han på om han skulle slutte å spørre..Jeg vet ikke..Han sendte med et ark til diverse blodprøver, blant annet langtidsblodsukker, jeg har ikke vært og tatt de enda, selv om det er to uker siden jeg var hos han. Jeg vil at det skal være gode prøver, altså at det viser lavt inntak, sånn at han kanskje forstår. Jeg blir dratt begge veier, jeg er så lei av meg selv.
I hodet er det kaos, det er tusen tanker, men likevel greier jeg ikke tenke. Jeg har omtrent tre prosent igjen med energi, så hunden er på overnattingsbesøk med foreldrene mine. Kanskje er det bedre i morgen, planen er jo egentlig å prøve meg på valpetreffet igjen, men jeg vet ikke enda, må nesten se an hvordan det er når jeg våkner i morgen..
Etpsyktinnblikk 