Etter å ha tatt dobbel dose med sovemedisin i tillegg til en eventuell i går kveld, trodde jeg virkelig at jeg kom til å sovne. Den gang ei. Jeg har ikke sovet ett minutt i natt, det har vært den lengste natten på lenge, og den har hatt alt for mange tanker. Det er i sånne stunder jeg virkelig skulle ønske at det fantes en av/på knapp på hodet mitt. Jeg stressa jo så fælt med den blodprøvetakingen, så når klokka var sju innså jeg at det ikke var vits i å prøve å sove lengre, så da sto jeg opp, stelte meg, og sendte melding om vi ikke bare kunne dra med en gang, sånn at jeg kunne drikke igjen. Joda, gikk ned, møtte J som skulle være med og hun spørr, du har papiret ikke sant? Nei. Det var kontoret oppe som skulle ha det. Det endte i to leterunder på hele kontoret før vi måtte gi tapt, og jeg var ganske oppgitt og frustrert, for sånn var det sist gang også, borte vekke, Så da spretta jeg korka da, og mitt kjære nedtygga sugerør spratt opp av cola light flaska mi, og det var godt! Min redning i alt kaoset. Problemet var bare at når jeg hadde drukket flaska tom, fant de papiret, men da var det jo forsent.. Så nå skal jeg ha en dags «hvilepause» der jeg kan drikke så mye jeg vil gjennom hele døgnet, og så prøve igjen på onsdags morgen. Jaja. Etter det har jeg ligget i senga, prøvd å sovne, måtte igjen innse at det ikke kom til å skje, så da leste jeg div blogger gjennom ipoden min, og så kom J opp igjen. Hun begynte å prate om maten. Jeg fortalte litt mer enn jeg egentlig hadde planlagt, blant annet disse pillene jeg tar som liksom skal hjelpe med å gå ned i vekt. De skal jo taes 30 min før et måltid, men jeg tar de jo på tom mage, så om det er det som har gjort at jeg har gått ned i det siste, eller mangelen på næring kan jo diskuteres. Det som er det fine med J, er at hun har «kjent» meg fra begynnelsen av, det vil si, hun ble venninne med søs i tidsrommet 2002 da alt skar seg for meg, så hun kjenner til litt av historien som ikke alle her på huset vet om. Hun vet begynnelsen på helvete startet med maten. At jeg har at både anoreksi, og en klatt bulimi innimellom. Hun mente det hang igjen, selv om jeg ikke har noe diagnose. Det er nok sant. Det kom både en og to tårer når vi snakket. Det er som jeg sa, av alle ting er det nok dette temaet som har fucket meg mest opp.
Det regner litt inne, ute vet jeg ikke, i og med at jeg ikke har sett ut enda. Hunden er fortsatt med mamma, og jeg har dårlig samvittighet, men sannheten er at akkurat nå hadde jeg ikke greid å gi han det han trenger. Vet ikke om han blir med meg hjem igjen etter jeg har vært der på besøk i ettermiddag. Jeg får se.
Etpsyktinnblikk 