Jeg er like trøtt når jeg står opp, som midt på dagen, som på kvelden, alikevel får jeg ikke til å sove nå når det endelig er natt.
Faen heller, nå tok jeg jo til og med to sovetabletter som jeg egentlig bare har lov til å ta en av, og så får jeg ikke sove? Det er rett og slett for mange tanker. Jeg gruer meg til blodprøvene i morgen. Ikke selve takingen, for den har jeg gjort en million ganger i løpet av årene, men jeg gruer meg til resultatene. Har jeg vært flink nok? Eller viser prøvene at jeg feiler igjen.. Jeg vet ikke, dagene har vært så forskjellig de siste tre månedene, en dag med overspising, en dag med ikke spising, en dag med oppkast..Så jeg vet ikke hva gjennomsnittet blir..Og jeg blir bare mer og mer stressa av å ikke kunne drikke noe nå. Jeg nærmest sjangler hver gang jeg bytter fra å prøve å ligge i senga for nå, nå skal jeg sovne, til jeg går inn i stua og ned i sofaen.Jeg er litt svimmel…
Pappa sa i dag, spiser du noe for tiden? Du er blitt så «tynn», det er nok nå, du må spise. Så hang mamma seg på, mat er viktig, du må spise. Hørt regla så mange ganger før. Jeg vet at kroppen må ha bensin, men jeg får det bare ikke til å funke. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg vil at det skal funke heller..
Så kom jo forresten optimisten i kveld, klart jeg greier å reise til søs i morgen og overnatte der, det er null problem, jeg sitter på med henne inn igjen tidlig i morgen jeg, så da sendte jeg en omvendtmelding der jeg sa at jeg mest sannsynlig kom til å bli med alikevel.Får se hvordan det går i morgen. Jeg tviler. Særlig siden klokka er blitt fire på natta og jeg ikke kan tenke meg at jeg kommer til å sovne i løpet av de neste minuttene..
Etpsyktinnblikk 