Jeg husker tilbake til en tid da alt dreide seg om masker. Om å skjule det indre. Helt til demringen brast, og det ikke lenger gikk ann å vri seg unna når folk spurte, hvordan går det med deg? Du trenger ikke smile hele tiden vet du, for vi ser jo det at du må anstrenge deg. Det er lov å være lei seg. Ungdomspsyk mai 2004.
Øynene mine er svarte, jeg har store, mørke ringer under øynene. Sjelens speil. Og alt jeg vil er å ligge i senga og sove.
Mamma har vært her lenge, nærmest siden jeg sto opp, og mens jeg har ligget på sofaen, har hun rydda i klesskapene mine. Selv om jeg fikk noen positive overraskelser av klær jeg hadde glemt av, frister det lite å ha de på seg, jeg har enda ikke stelt meg, klokka er over tre på en lørdag, og her sitter jeg, ekkel og jævlig i sofaen og hører på musikk. Hun reiste for å handle «mat» til meg, sjokolade, kjeks, og hun insisterte på en baguett med pålegg. Så gikk hun, hadde med seg Tatou. Og jeg spiste en kjeks, halve den store sjokoladeplata, pluss en bit av smågodtsjokoladeposen, før jeg fikk nok. *Bortevekke* Gikk ned på kontoret med resten, de får tenke hva de vil, men det er bedre at det ligger der nede enn her oppe i leiligheta mi. Jeg må slutte med dette. Kjøpe inn, angre seg, spise noe, kaste noe, gi bort resten. Det er ikke bra, og i tillegg blir det jo dyrt i lengden. Meeen, det er lettere sagt enn gjort.
Etpsyktinnblikk 