Jeg drar meg selv i nakkeskinnet og løfter meg opp så langt det er mulig. Jeg drar til søs likevel, mamma kommer snart og henter meg så skal vi kjøre. Og jeg skal utfordre meg selv så til de grader, jeg skal på en svømmehall/badeland i morgen, noe jeg ikke har vært i Norge siden jeg var 12 år og anorektisk tynn. Jeg tenker tilbake på den opplevelsen med skrekk og gru, så krysser fingrene for at morgendagens opplevelse blir hakket bedre.
Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner.
Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3
Vis alle innlegg etter Etpsyktinnblikk
Etpsyktinnblikk 