Jeg fant fram dagboka mi fra første innleggelsen på ungdomspsyk, da alt var uklart og samtidig så veldig klart. Jeg var 13 år, og ville ikke mer. Hodet mitt var så fullt, og jeg så sliten. Heldigvis er ikke dagene like mye preget av dem som de var da, men det er litt skummelt. Det er ikke dem som preger hverdagen min mest for tiden, det er så mye annet, akkurat nå er det depresjonen og maten som fucker opp dagene mine. Men det er vanskelig, jeg ble nesten ikke 14, og nå om litt under to måneder blir jeg 22. Jeg hater bursdager. De minner meg om at jeg har blitt ett år eldre, at nok et år er gått, uten at jeg egentlig har fått gjort så mye, at jeg egentlig ikke lever. «Tåpelig. Alle spør meg om hva jeg har lyst til å bli når jeg blir stor, men jeg tror ikke at jeg kommer til å bli stor så jeg skjønner ikke at de gidder å kaste bort tiden sin slik»
Nå er jeg «stor», men jeg føler meg liten. Det er så vanskelig, for som jeg skreiv som 13 åring, jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til å bli voksen, så jeg hadde aldri noen drømmer. Aldri har jeg hatt en drømmejobb, en som var uopnåelig, og en som jeg kanskje kunne fått. Aldri har jeg tenkt at jeg kom til å få en kjæreste, barn, et hus, en familie. Jeg har ingen plan for hvor jeg skal være om 10 år, for jeg vet jo ikke om jeg kommer til å være her 10 år fra nå. Det er trist. Trist å aldri drømme. Aldri håpe på å bli finne en å dele livet med, finne noe som gjør livet til et liv. Jeg har ikke lengre venner, fordi jeg er redd for å ødelegge dem. Jeg har hatt gode perioder der jeg har hatt venner, men så ble jeg nok en gang min egen verste fiende, og tenkte at jeg ikke fortjener dem. Jeg slutta å ta telefonen når den ringte, unngikk avtaler, helt til de gikk lei og slutta å ringe.
Det er litt ensomt, det er det. Jeg greier ikke være alene, men greier ikke å være sammen med noen som ikke får betalt for å være med meg. Jeg er ikke verdt det.
Etpsyktinnblikk 