En person spurte meg, jeg lurer på hva som er med deg, på den ene siden er du din egen person, du driter i hva andre synes, du kler deg helt spesielt, du er dekt av tatoveringer, du er tøff, på den andre siden, er det nesten som om du unnskylder deg for at du er til. Vil ikke gjøre noe feil, tror du ødelegger alt.
Jaa, hva kan man si. For jeg har jo ikke noe skikkelig svar. Jeg er full av motsetninger. Jeg liker flammer, men er redd brann. Jeg greier ikke være alene, men greier heller ikke være sosial. Jeg kler meg i akkurat det jeg selv vil, men vil ikke bli lagt merke til. Jeg er bestemt, men veldig ubesluttsom.
Jeg vil sove. Og sove litt til. Zaphira er heldig, hun har ingen krav, hun kan bare sove og sove og sove om det er det hun føler for. Jeg blir dratt opp av senga av den dårlige samvittigheten min, for alt jeg skulle gjort, men som jeg ikke fikser. Men jeg står opp. I morgen er det time hos psykiateren min, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For jeg greier nesten ikke snakke inne med han, ordene setter seg fast i halsen, og det blir bare med et svakt nikk og trekking på skuldrene. Standarsvaret mitt er, jeg vet ikke. Men jeg vet jo. Det er bare en ting jeg ikke vet, og det er hva jeg vil han skal vite.
Etpsyktinnblikk 