Akkurat nå er verdenen min slik bilde over er, tåkete. Det er alt og ingenting på en gang. Møtet hos psykiateren min ble avslutta med forvirring. Et forvirra og redd menneskevesen forlot kontoret hans uten et ord igjen i hele kroppen. Vi snakka om mat, og for første gang noensinne, etter å ha gått i behandling siden jeg var nettopp fyllt 13(er straks 22), viste jeg en behandler noe jeg hadde skrevet. Det var i grunn litt deilig, få gitt et lite tegn på hvordan det egentlig er. Det handla om mat. Om det som har vært, som fortsatt er. Tror kanksje? han satt litt pris på det. Han sa faktisk takk. Men når han som så mange ganger før begynte å snakke om at det er viktig med mat, og riktig type mat, kobla jeg ut. Sa ingenting. Som vanlig. Det som var uvanlig er at psykiateren min spurte, kunne du ikke heller sagt at du ikke orker høre maset mitt en gang til istedenfor å bare være stille, ikke svare? Det er vanskelig for meg, si ifra hvordan jeg opplever ting, si ifra om det er noe som ikke blir gjort riktig, noe som er feil, noe jeg ikke liker. Så jeg blir stille. Tar i mot, uten egentlig høre etter.
Plutselig sa han, jeg er glad for at du viste meg dette, da faller ting litt mer på plass for meg, helt siden vi begynte å treffes(litt over 3 og 1/2 år siden nå), har jeg hatt følelsen av at det er noe du skjuler, ikke forteller. Men så kom det store spørsmålet, jeg vet jeg har spurt før, du sa nei, men, har du opplevd overgrep mot deg? Det er ting som tyder på det. Jeg ble satt ut, hørte jeg riktig nå? Sannheten, som jeg også sa til han, ikke som jeg husker, men jeg tror kanskje det er noe som har skjedd. Episodene jeg gjennopplevde i hypnose kan være tegn på det, selv om jeg slutta før jeg egentlig fikk noe svar. Vil jeg vite? Jeg vet ikke. Når søs fikk høre hva psykiateren min hadde sagt, begynte hun å grine. Jeg er jo så glad i deg, det er derfor jeg griner. Hvis noe så forjævlig som et overgrep har skjedd *gråt litt til*, burde du kanskje ta tak i det? At det ligger å ulmer under overflaten er ikke bra det heller.
Jeg derimot har egentlig ikke hatt noen reaksjon enda, skulle ønske jeg fikk til å gråte, det hadde vært fint, men det skjer nok ikke.
Ja, så sees vi igjen 11 desember da var avsluttningsreplikken hans. Nå sitter jeg igjen med tusen vonde forvirrede tanker, og 5 uker til neste møte.
Etpsyktinnblikk 
Matproblematikk og overgrep går ofte hånd i hånd. Har selv opplevd det og får høre at spiseforstyrrelsen kan ha noe med det å gjøre. Selv vet jeg ikke helt hvordan det skal henge sammen. Synes 5 uker var veldig lenge! Du trenger vel hjelp før det?
LikerLiker
shatteredinpieces: Det gjør vel egentlig ofte det, problemet er bare at jeg ikke husker noe, selv om jeg har på følelsen av at det er noe som har fucka meg opp. 5 uker er lenge, men nei, har ingen ny time før den 11. desember..Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke og føle.
LikerLiker
shatteredinpieces: Forresten, vanskelig spørsmål, men hva ville du valgt om du fikk velge, vite at det hadde skjedd ett overgrep mot deg. eller leve i uvissheten?
Er så usikker. Du trenger selvfølgelig ikke svare om du ikke vil! 🙂
LikerLiker
Herregud det er vanskelig.. å leve i uvissheten gir usikkerhet og redsel, men å vite kan gi veldig, veldig store konsekvenser. Hadde jeg kunnet glemme, hadde jeg kanskje ikke vært syk nå.. men likevel er det viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og kanskje klare å komme videre og da må man jo vite. Så kanskje i det lange løp er det best å få vite det.
LikerLiker
shatteredinpieces: Ja, det er nettopp det det er, veldig vanskelig. Jeg vet ikke, men får se det «positive» i det at jeg har 5 uker å tenke på det.
LikerLiker