(gammelt bilde, fra huset jeg vokste opp i)
Plutselig er mat blitt et tema for alle, ikke bare for meg.. Jeg er bestemt, på akkurat dette er jeg veldig bestemt, og jeg hører for så å glemme det de sier. Jeg vet jo hva som er bra og ikke bra, etter år med «masing» vet jeg jo hva som egentlig skal inn i kroppen, hva som ikke skal inn, hvor mye og hvor mange måltider i løpet av en dag osv, problemet er bare at jeg ikke vet hvordan jeg skal få meg til å gjøre de tingene som er bra.. Søs fikk pakke i dag, fra tanta vår i usa, hun hadde bestilt partysupplies til discofesten hun skal ha når hun skal feire 30 års dagen sin. Jeg hadde også bestillt noe men jeg trodde det kom til å komme i en egen pakke, så når pakken skulle åpnes og mine ting lå der også, med full tribune, både søs, lillebror og mannen til søs var der, og det dukket opp en ny boks med piller såkalte «fatburner» tabletter, ble ikke stemningen god..Det var samme kaoset i sommer, når vi var i Miami og vi gikk inn på wal-mart og det ble fullt sirkus med krangling, tårer og jeg vet ikke hva, når jeg først fikk øye på disse i en av hyllene..Mamma holdt på å bestille returbilletter en uke før vi egentlig skulle hjem igjen. Så nå kommer søs til å «sladre» til mamma når de kommer hjem fra London om noen dager, regner med det blir styr da også.
Jeg har som jeg skrev i en kommentar, svingt veldig mye, ekstremt mye, opp og ned i vekt, alt fra å være undervektig til å være i fedme klasse 2, og gjerne alt i mellom. Bortsett fra å ha holdt meg normalvektig over lengre tid, har jeg vært innom det meste. Det er ekkelt, flaut, og skamfullt hver gang jeg møter folk jeg ikke har sett på en stund. For jeg husker som regel ikke hvor jeg var, var det 20 kilo opp eller ned siden? Det verste er spørsmålet som jeg har fått et par ganger «*fornavnet mitt*, er det deg?». Akkurat nå er jeg i en vektnedgangsfase etter å ha veid 97(!) kilo, det er nå minus 35 kilo siden, og jeg har ikke akkurat planer om å stoppe. Enhver annen person ville ha vært fornøyd med å vært i fedme 2 til akkurat øvre normalvektig grensen, men ikke sjans om det er slik hos meg. Dessverre. For jeg vet jo hva jeg kan få til, hvordan jeg kan bli.. Likevel er jeg sliten, sliten av kaoset, av all tellingen som blir gjort,skammen, skyldfølelsen, av alt som har med matproblematikk å gjøre. Jeg kan bare ikke se for meg at jeg noengang kommer til å ha et normalt kosthold for jeg har vært fucka så lenge, over halve livet mitt..
Etpsyktinnblikk 