Begynnelsen

Jeg tenker tilbake på jenta på bildet. Jenta var den tretten år gamle meg, og bildet ble tatt seks dager før jeg ble innlagt på barneavdelinga etter å ha tatt en overdose av antidepressiv, såkalte lykkepiller. Jeg døde nesten.

Hvorfor døde jeg bare ikke?

Det var korpssamling, jeg var så sliten, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men jeg var der, og fotografen tok det som ble det siste bildet av meg, før alt ble snudd opp ned. Det siste året hadde mildt sagt vært forjævlig. Etter å ha avsluttet barneskolen med å sulte meg i to år, og begynt ungdomskolen med samme tanke i hodet, gikk det egentlig bare rett utfor.

12 år, hardt liv. Røyking, drikking, selvskading, og tanker om å dø.

13 år, lite liv igjen, og mindre skulle det bli.

Det ene forsøket etter det andre, til jeg til slutt havna på barneavdelinga, og først fikk høre ordet fastvakt.

Jeg husker godt legen som fulgte meg opp på barneavdelinga. Ikke hvordan hun så ut, men at hun var så snill. Jeg husker også at mamma ikke ville være der, og en av dem måtte være der. Jeg spurte om jeg ikke kunne få lov til å ha ei venninne der, siden verken mamma eller pappa ville være der. Fikk nei, og pappa ble over natten, sammen med en sykepleier. De stolte ikke på verken meg eller pappa. 

Begynnelsen på helvete som har vært begynte da jeg bare var et barn. Jeg husker ikke akkurat når det begynte, eller hva som utløste det, men jeg vet av erfaring, at et helvete, det har det vært. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne fått lov til å være glad, oppleve et vanlig liv iallefall en liten stund før det hele brøt løs. Jeg følte meg mer voksen da jeg var 12 enn det jeg gjør i dag, og det er fucka..  I dag har jeg inget «dramatisk» liv, det er ikke inn og ut av sykehus, det har ikke vært fastvakt på snart tre år, jeg kutter ikke, jeg drikker ikke, ingen selvmordsforsøk, ikke noe tvang, ikke samtaler to ganger i uka, ikke folk som holder meg nede i bokstavelig form for å unngå at jeg gjør noe dumt, men jeg er ikke frisk. Ikke i nærheten. Jeg kommer aldri til å bli det. Jeg bor i et hus med personale rundt meg 24/7, som hjelper meg med dagligdagse ting, ringer telefoner for meg, blir med meg og finner på ting, for jeg har ikke lengre noen venner. Jeg greier ingenting selv. Jeg fikser fortsatt ikke å stå opp om morgenen. Jeg går ikke på skole, jeg har ingen vanlig jobb, jobben min er å komme meg gjennom dagene. Noe annet greier jeg ikke. Jeg takler ikke press. Forventninger. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde noe av noe. At folk spurte meg hva jeg ville i framtiden. Jeg lever jo ikke.