Lørdag og et raskt lite smil

Jeg lå i sengen, vridde meg, greide ikke slappe av, tankekaos og mørke, det ringte på døren og H kom inn, klokka er kvart over elleve, skal du stå opp? Jeg greide ikke si noe, så ble bare på at jeg rista på hodet. Nei. Neivel, da kommer jeg opp igjen kvart på tolv jeg da. Klokka ble tolv og det banka på døra. Jeg sto opp. Den dårlige samvittigheten dro meg opp, tvinger meg videre. Jeg var overbevist, etter å ha gått fullstendig amok i går med mat, at jeg hadde lagt på meg 2 kg fra i går, jeg spiste mer i går enn jeg har gjort den siste uka, opptellinga og følelsen av at magen skulle sprekke gjorde meg gråteklar. Men jeg grein ikke. Gikk opp på vekta, fordi jeg visste at det var bedre å vite enn å gå å gruble, og til min store forundring hadde jeg gått ned. Jeg ble forundra, for jeg hadde et kaloriinntak i går som var vanvittig, kanskje jeg kickstarta forbrenninga igjen, jeg smilte. Takk. Takk for at dagen ikke blir enda verre enn den allerede er. 

Nå er det straks fellesmiddag nede i stua, og det blir en utfordring, men jeg må presse meg selv. Det blir dagen første måltid med ekte mat, og selv om det er vanskelig, vet jeg at det trengs.