Hvordan forklare det som er så utenkelig og meningsløst for noen som aldri har opplevd matkaos, sånn at det virker fornuftig i all galskapen? Jeg er oppgitt, frustrert og lei. Det ringte på døra, og A kom inn, hun er snill, og jeg liker henne godt, det er ikke det. Men hun ville prate. Om mat. Hun sa den samme regla som så mange andre har sagt før henne, mens jeg nikka og ikke hørte etter. Hvordan skal jeg forklare noe som egentlig ikke gir mening slik at hun forstår?
Sulter du deg for å dø?
Nei.
Hvorfor spiser du ikke da?
Fordi jeg skal bli tynn.
Tror du virkelig at ting blir bedre da?
Jeg VET jo at det ikke blir det, jeg vet det jo så inderlig godt. Men jeg vet at det er bedre enn det er nå. Selv om det egentlig ikke er det. For tallet blir aldri godt nok. Lavt nok. Gikk igjennom øverste hylla i klesskapet der jeg har lagt klær som snart skal passe. De passet visst nå. Det er ikke bra nok, jeg må fylle den opp på ny, med nye klær. andre størrelser.
Det er ikke bare å spise som det virket ut som om hun mente. Hun så dumt på meg når jeg prøvde å forklare..
Spise og ikke tenke noe mer over det. Det er ikke bare å spise sunt, ha en aktiv livsstil, så man ikke legger på seg. Automatikk finns ikke i min hverdag.
Alle tankene mine handler om mat, jeg ser på matprogram på tven, jeg baker, men har gitt opp å spise. Vil ikke spise. Vil ikke.
Men hun forsto ikke, og jeg greide ikke forklare. DET ER IKKE BARE Å FØLGE EN KOSTPLAN, spise til faste tider. Sunn mat. Nok mat.
Faktisk litt irritert, skjønner at hun ikke skjønner, men gi meg litt fred. Jeg er sliten.
Etpsyktinnblikk 
Det er et av de store problemene med å ha en spiseforstyrrelse, finne noen som forstår. Det er absolutt ikke bare å gjøre ditt og datt, da hadde det ikke vært en diagnose. Om du er diagnostisert eller ikke, så har du et vanskelig forhold til mat som ikke bare kan fikses med å knipse ut av det. Det går ikke.
LikerLiker
shatteredinpieces: Nei, hadde det vært en enkel oppgave hadde jeg blitt ferdig med det for lenge siden, og ikke hatt 3 «tilbakefall» som har ødelagt mye…På en fucka fordreid måte hadde det vært litt enklere å hatt en diagnose på papiret, for da hadde folk «forstått» litt mer.. Jeg har vært diagnosert med atypisk anorexia, men det var så mye annet også, som tok litt større plass, jeg vet ikke engang når den diagnosen forsvant. Men sammenlagt, over årene, er det nok mat som har ødelagt mest. Dessverre..
LikerLiker