Sliten

Jeg er i grinehumør. Men det har enda ikke kommet ut en tåre. Støttekontakta mi er her straks, jeg litt redd for at det blir for god stemning, at jeg begynner å le. For da er sjansen stor for at det går over i hikstende gråt.  Det er en sånn dag i dag. Ble vekt klokka elleve av at det ringte på døra, jeg skulle visst ha injeksjon, har mistet helt kontroll på når det er, jeg greier ikke følge med. Jeg er da avhengig av en sprøyte hver 14(?) dag, det er antipsykotikamedisin som kommer i form av en sprøyte. Noe som ble bestemt etter at jeg for endte gang slutta med medisinene for to og et halvt år siden, og de holdt meg nede, to personer pluss en dum og uforståelig lege som satt sprøyta i ræva mi. Bra minne, bra minne. Nå får jeg endelig ta den i en muskel i armen, noe som gjør at opplevelsen blir bedre, men likevel. Jeg er sprøyteavhengig. Og da tar jeg 11 tabletter fordelt utover fire tidspunkt i løpet av dagen  i tillegg..Det er uten eventuell medisin. Men, jeg får bare se det positive i det, uten disse pillene hadde jeg vært et enda større vrak en jeg er når jeg tar dem. 

Det at det allerede er 14. NOVEMBER gjør meg enda tristere, for nå når jeg har fått hund, skulle jeg jo merke at dagene går, kjenne de på kroppen. Likevel har dagene bare flydd, og igjen er det ikke lenge til året er over, og det er 2013. Det er sprøtt. Og ekkelt. 2012 har ikke vært et godt år. Jeg begynte året med å øke antidepressiva’en, nå er jeg oppe i max dose, det hjelper vel litt, men jeg er ikke glad.