Det åpnet en ny stor butikkjede på kjøpesenteret i dag, og i den anledningen skulle jeg være med mamma og kjøpe noe for søs. Vi kom ti minutt før senteret åpnet, men det var allerede kø, så begynte å skjønne hva som kom til å skje. Køen ble bare lengre og lengre bak oss også, og når dørene endelig åpnet, slapp de inn alle på en gang, noe som selvfølgelig førte til fullstendig kaos. Etter mye om og men fikk vi tak i det vi skulle ha, og stillte oss i nok en kø, denne gangen for å betale. Problemet var bare at det kom stadig inn nye folk i butikken, køen vokste fra alle kanter, og jeg fikk panikk. Lydene ble bare høyere og høyere, jeg skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Rettere sagt, hvordan jeg skulle komme meg ut. Måtte bare vente litt til, slik at jeg greide å snike meg forbi noen folk og prøve å si «unnskyld, jeg skal bare forbi», noe som var lettere tenkt enn gjort..Endelig var jeg ute, mens mamma sto igjen i køen, og hva skulle jeg gjøre da? Jeg er ikke akkurat komfortabel med å gå alene inne på kjøpesenter, så jeg gikk inn på handikappdoet. Måtte på do, så det var greit nok. Men der, der skjedde det noe som jeg har venta lenge på. Det var et stort speil foran vasken, og jeg hadde på meg en løs topp, så jeg dro den opp litt, og endelig, der var de igjen.
Heisann, det var lenge siden gitt
Ja, men hvor jeg har savnet dere, jeg har tenkt på dere hver dag, helt enormt har jeg savnet dere.
Det er din egen feil at vi ikke har møttes før nå, og det vet du, vi kan bare sees en liten stund nå, hvis du strekker på deg, eller trekker pusten, men tenk hvor mye vi kan treffes hvis du er flink og gjør som du skal
Jeg lover dere, vi skal bli bestevenner igjen, helt sant
Jeg ble fyllt av en sånn glede, selv om jeg vet at det ikke er lov, at det er feil, sykt, men jeg fikk et kick og et enormt stort smil rundt munnen. Jeg skal klare det, denne gangen også, bare denne gangen skal det holde. Gikk ut av doen og gikk innom diverse butikker, før jeg ringte mamma, og da var hun på vei ut fra butikken, uten noen ting med seg. Det hadde vært minst en time til å vente i køen, og det var null kontroll på den. Så hun gikk, og jeg ble letta, selv om jeg fikk skyldfølelse ovenfor søs. Vi gikk videre på neste kjøpesenter, og der gikk jeg inn på Kappahl, jeg hadde sett ei bukse der for en stund siden, på guttebarneavdelingen. Ja, det er rart, men jeg vil så gjerne passe inn i disse størrelsene. Helst litt hengslete også, bare for å minne om gamle dager. Men jeg var litt fornuftig, tok ikke størrelse 140, men 170, jeg er da tross alt straks 22 år, og selv om den var litt trang nå, kommer den til å passe. Helst snart.
Etpsyktinnblikk 