….går utrolig seint, selv om jeg sto opp litt over ti og ikke har gjort noe fornuftig, føltes det ut som det straks var midnatt igjen- klokka halv tre. Mamma kom og henta meg klokka to, vi hente lillebror så han slapp å gå hjem fra skolen, og svippa innom og henta pizzaen de hadde bestilt. Mitt første måltid på 32 timer..Jeg draas i to ender, hvilken som kommer til å vinne vet jeg ikke. Alt jeg vet med sikkerhet er at jeg er veldig, veldig sliten. I går før jeg endelig sovna lå jeg og funderte på innleggelse.Om det kanskje hadde vært det beste. Men hvor i alle dager skulle jeg ha blitt lagt inn hen? I min by er det ikke akkurat så veldig mange alternativer,og jeg har hatet det de gangene jeg har vært innlagt etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien..Jeg brøt fullstendig sammen hjemme hos mamma og pappa isted, og gråt, jeg er så sliten, trist, lei. Mamma sa hun skulle ringe til psykiateren min i neste uke og si at det ikke går an at jeg bare møter han en gang i måneden/hver femte uke, jeg må se han en gang i uka. Jeg nikket. For jeg vet at ting ikke kan fortsette slik. Tankene er så tunge, og de er der hele tiden. Selv når jeg sitter å snakker om noe helt annet gråter jeg på innsiden og tenker på hvor vanskelig det er å puste. Hvor vondt det gjør. Selv hvor «emo» det høres ut, så er det sannheten.
I dag går smilet rett til intense tårer, så jeg har funnet ut at i dag er det ikke vits i å klistre på seg et smil. Kanskje i morgen. Kanskje ikke.
Etpsyktinnblikk 