17. November

Jeg har vært i en tåke, et slør, depresjonen har taket på meg, og matkaoset gjør ikke ting bedre. I morges så jeg for første gang ned over kroppen min, ikke bare et fort blikk, men jeg så. Da oppdaga jeg hvorfor foten min har gjort litt vondt den siste uka, hele foten var blå og gul, og dette må ha skjedd for en UKE(!) siden, da jeg mista ned en full stor cola flaske på foten når jeg skulle legge den inn i kjøleskapet. Snakk om å følge med..Jeg unngår å se meg i speilet, selv om jeg gjør det hele tiden med et kjapt blikk, men jeg ser ikke, orker ikke. I morges tok jeg motet til meg, men synet som møtte meg i speilet sånn ellers var ikke akkurat flott, jeg ser jo at jeg har minka, at det har blitt mindre av meg, men det er ikke nok, det er ikke nok som har forsvunnet enda. Selv etter å ha gått ned 37 kg, er det fortsatt mange til som må forsvinne. Tenk om bare jeg forsvant?

Jeg måtte opp tidlig i dag, merk, klokka ti på ni for vi skulle inn til søs på bygda. Det var umulig å stå opp, jeg måtte bli vekt av at mamma ringte to ganger for å purre, og vekkerklokka på mobilen sto på snooze flere ganger. Klokka ti greide jeg å komme meg ut av senga, og da sto de allerede utenfor. Jeg holdt meg ikke lenge våken, med en gang vi kom fram gikk jeg og la meg i gjestesenga deres, skulle tatt på laken og dynetrekk, men jeg orka ikke. La meg bare på tvers i senga med en pyntepute som tilfeldigvis lå der og etter å ha funnet ut at det kanskje var litt dumt å nøye seg med en babydyne,  raska jeg med meg en vanlig dyne uten trekk og sovna. Der lå jeg til klokka to. Fortsatt ikke uthvilt, men jeg måtte stå opp..

Nå er jeg endelig hjemme igjen, og i kveld klokka sju er det fellesmiddag nede i stua, for å greie å spise noe bestemte jeg meg for å ta med meg suppa mi ned, selv om de andre synes det er rart.. Det får bare være, de er vel vant til det nå.

Det har vært og er fortsatt noen veldig tunge dager, hvor jeg nærmest ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi alt er et ork, jeg vil bare gråte, og alt er vondt. Jeg er lei av å være trist og ikke orke noe. Jeg får så dårlig samvittighet ovenfor familien min, men det er nok en gang en slik periode..