Bonus

Jeg føler meg forlatt.Nok en gang må jeg begynne på nytt, med nye folk å forholde meg til, og denne gangen er det nye folk som ikke forstår meg og jeg greier ikke forklare dem (de er snille, det er ikke det, de forstår meg bare ikke). Jeg vet at det er slik, at jeg bare er en jobb, at folk som har meg som jobb, har et liv, likevel gjør det litt vondt hver gang noen blir borte. Fordi de skal videre, leve. Få en unge, få en ny jobb med nye utfordringer. Jeg har vanskelig for å knytte meg til folk i utgangspunket, og når jeg først gjør det, når jeg greier å åpne meg, forsvinner de. 

Kanskje jeg skal utdype litt, de to kontaktpersonene jeg har hatt siden jeg flytta inn i leiligheta mi her på huset i mars 2009 er begge vekke. Det vil si, hun jeg hadde best kontakt med, som  forstod meg, slutta i september, og nå om noen dager skal den andre kontakten ut i permisjon leenge, fordi hun skal ha barn nr 2. 

Det er vanskelig, og nå går egentlig alt til helvete, jeg vet ikke hva eller hvor jeg skal gjøre av meg, jeg er bare diagnose(r) som er gitt opp. Det er ikke lengre noen som kjemper for meg (bortsett fra mamma), jeg greier ikke glemme det psykiateren min(som jeg møter hver 4./5. uke i alt fra tjue minutt til tre kvarter og som jeg som oftest bare diskuterer medisiner med)

GREIER DU Å KJENNE NOE GLEDE FÅR VI HELLER TA DET SOM EN BONUS

Jeg tror jeg trenger noe mer, jeg trenger hjelp til å komme meg videre. Eller kanskje få en pause. For nå står jeg i spagaten, med en fot i en verden, den der alle plikter skal gjøres, jeg skal smile, klare dagene, fylle de med noe, samtidig er den andre foten der jeg bare ligger i sofaen, ser ut i lufta, ikke greier vaske håret, maten er et eneste stort kaos,  og alt er et ork. Jeg greier snart ikke å gå lengre ut med beina, jeg kommer snart til å falle. Og det hardt.

Men jeg greier ikke spørre om hjelp selv, si de ordene høyt som jeg skriker og gjentar om og om igjen inni meg. 

Sist gang jeg var innlagt var i februar 2010, og da fikk jeg høre, hvordan har du klart deg i et år uten innleggelse? Vel, nå er det snart 3 år siden sist innleggelse, og det blir vanskeligere jo lengre tid som går, veien dit blir så lang, men så er det bare det at jeg hater å være innlagt, ihvertfall i «voksenverden» der ingen ser deg, det er ikke noen fast overlege på avdelingen, vet ikke om det var unntak når jeg var der, men da var det innleid en svensk lege som skulle være der i tre uker.. DPS’et som jeg var innlagt på året før var det 1 psykolog på hele dps’et og mindre personale enn det er her jeg bor.. Jeg trenger trygghet og stabilitet og folk som ser meg  og det har jeg absolutt ikke opplevd i voksenpsykiatrien.

Jeg bor riktignok i et hus der det er snille folk som jobber, som hjelper meg når ting er vanskelig, men jeg vet ikke om det er nok nå.

Jeg er sliten