I morgen kommer min andre søster, den eldste av oss i søskenflokken på fire, og enda en tantunge på besøk, hun har tilsammens fire(!) gutter, de bor langt unna, tolv timer hvis man kjører, nå skal de riktignok ta fly da, men det er ikke så ofte vi ser dem, to tre ganger i året kanskje. Hun er 11 år eldre, og er egentlig litt uvitende om hvordan ting egentlig er, hvordan hverdagen min er, og er veldig ulik meg på alle friske områder også. Jeg er glad i henne, det er jeg, men det er ikke så kjekt når hun går bak ryggen min og snakker med lillebror og sier, nå er det på tide at *mitt navn* får seg en jobb. Slike ting.. For det er ikke bare å ta seg sammen, få seg en jobb, leve. Det er vanskelig å forstå, og jeg skjønner det, i og med at hun ikke ser meg så ofte, men likevel sårer det.
Jeg er drit-trøtt, men vil ikke legge meg enda, skal snart sette på tv’en. De siste nettene har vært preget av mye mareritt, og det er ikke noe kjekt. Ikke i det hele tatt. Når man våkner og nesten er mer utslitt enn når man la seg kvelden før. Likevel har jeg den ideen om at jeg må være «flink pike», legge meg før tolv, og stå opp ihvertfall til klokka halv elleve. Problemet er at jeg trenger mye søvn, jeg blir utrolig stressa når jeg er våken til halv ett, og må opp klokka halv elleve. Er jeg våken til to kan jeg like gjerne sove til to eller lengre neste dag hvis jeg hadde hatt muligheten eller samvittighet til det..Jeg har også fått høre at å sove på dagen er fyfy, men det er ikke alltid jeg greier å holde meg våken gjennom en dag, selv om jeg skal være «flink». Det er slitsomt å skulle være flink hele tiden, særlig når man konstant føler at man ikke er det.
Etpsyktinnblikk 