Tankekaos

Det gjør for vondt å tenke, så jeg prøver å unngå det. Jeg tenker hele tiden, den ene tanken etter den andre, men jeg tenker ikke, orker ikke. For hva kan jeg egentlig argumentere med for at dagene skal fortsette å komme? Det er bare fullt av ingenting, jeg ser ingen fremtid, jeg har ikke håp om noe bedre, at jeg kan bli frisk(ere). Det er for vondt å tenke på at årene bare går, forsvinner og tar med seg et nytt tall til alderen min. Jeg hater denne tiden, tiden når det er snart bursdag, og et nytt år kommer.

Hva er det som fucker meg opp? Jeg har ikke hørt dem på lenge, og nå har jeg en lav dose med antipsykotikamedisin også, likevel fungerer jeg ikke. Selv om det er helt feil og jeg på mange måter ikke mener det, savner jeg dem litt. De bestemte over meg. Nå er det så mange valg jeg må ta. Eller ikke ta. Jeg var veldig lenge veldig syk pga stemmer, men nå? Jeg er jo fortsatt veldig syk, men jeg greier ikke skjønne hvorfor. Greier ikke formulere setningen slik at jeg får ut det jeg egentlig mener, men igjen, hva er det som fucker meg opp, som gjør det umulig å LEVE?

Angst

Tilbakevendende depresjon

Mat

Det er ikke et godt nok svar, for det er så mange andre som greier å ha et liv med samme problemene.

Jeg skulle ønske jeg hadde venner. At jeg hadde en jobb. En egen familie. En hobby.

MEN JEG VET AT DET ALDRI KOMMER TIL Å SKJE, SÅ DET ER IKKE VITS I Å TENKE NOE MER OVER DET

Jeg hadde en gang venner. Først mange, så forsvant de fleste, og jeg satt igjen med noen få. Men også de har jeg mistet. Skyvet fra meg. Jeg savner det å kunne snakke med en venninne, en jevnaldrende, men jeg greier ikke være sosial med folk som ikke blir betalt for å være sammen med meg. Jeg fortjener det ikke