Litt om hvor jeg bor

I dag har jeg hamstra min kjære cola, det eneste jeg faktisk kan hamstre og som er trygt å ha i hus.

I

Så nå ser kjøleskapet mitt slik ut. (DETTE ER IKKE NOE Å ANBEFALE)

Søs ringte akkurat, hun lurte på om jeg ville bli med på et utsalg av diverse ting på en gammel fabrikk i morgen, noe jeg sa ja til, og jeg svarte også ja på om jeg ville være med tilbake til bygda etterpå og overnatte til fredag. Vi skal bake. Jeg drar, selv om det er mye i meg som roper NEI, men, jeg velger å dra likevel. Det å være her, hjemme, når ting er som det er. Vel, det er ikke noe å rope hurra for. Det er vanskelig, det er veldig mye som har forandret seg på relativt kort tid, noe jeg ikke takler så veldig godt. Det er kommet nye personer inn i primærkontaktpersonene mine, de andre har slutta, og blitt erstattet med noen snille, nye personer, men som jeg dessverre ikke greier prate med. Det stresser meg. De skjønner ikke på samme måte hva som ligger under overflata som de jeg hadde hatt siden jeg flytta inn hit i dette huset for nå snart fire år siden. Det andre personalet har også blitt skiftet ut ganske mye i det siste, så jeg føler meg litt hjelpesløs. Og alene. 

Det var for en stund siden noen som lurte på hva dette «huset» egentlig er, og jeg sa jeg skulle skrive et innlegg om det. Det begynner å bli lenge siden, men tenkte jeg skulle si litt om det nå.                                 Jeg bor i et bofelleskap for psykisk syke, det er seks «brukerleiligheter» og en leilighet der personalet har kontor.Vi som bor her betaler husleie. Det er personal som jobber her, det er alltid noen på vakt, døgnet rundt, men all «hjelp» er frivillig, de er der bare som en støtte. Personalet kan ikke bruke noen som helst form for tvang, og de kan ikke gå inn i leilighetene uten tillatelse fra de som bor der. De som jobber her består av et par sykepleiere, noen hjelpepleiere, og så er det flest de som ikke har noen yrkestittel innenfor helse. Tror jeg. Det er også til tider mange vikarer innom, noe som som oftest ikke er det beste, da noen bare er her noen uker. Men det er ihvertfall folk her hele tiden som kan hjelpe meg og de andre med å ringe telefoner, hjelp til å lage mat, vaske, finne på ting, sitte nede i fellestua, osv. Det er ingen lege/psykolog her på huset, så det er ikke som å være innlagt. Vi som bor her er i forskjellige grader psyk, og vi har i grunn veldig lite kontakt oss i mellom. Det er en person her som jeg av og til finner på ting med. Det er greit. Og på lørdager er det fellesmiddag nede i stua for de som ønsker det. Så ja. Om det er noe mer du lurer på er det bare å spørre 🙂