Diverse dokumentarer på opptak, og tankene som følger med

Det er lørdag, og hunden har overnattet hos foreldrene mine i natt. Derfor har jeg enda ikke sett ut og aner ikke hvilket vær det er ute. Ikke at det egentlig spiller så stor rolle, men det er jo litt greit å vite. 

Sitter å ser på tv, og tenker. Det er dokumentarer som jeg har tatt opp, først var det en dokumentar om selvskadere, jeg har sett den en gang før for lenge siden, men det stoppet meg ikke i å se den en gang til. Det får meg til å tenke. Jeg er tidligere selvskader. Det begynner å bli år siden jeg kuttet mitt siste kutt (forhåpentligvis), men det tok mange år, og mange kamper for å slutte. Jeg hatet arrene mine, hatet meg selv for at det stadig ble flere. Jeg greide ikke se på arma mi, på leggene mine, på lårene. Så jeg gikk tildekt. HELE tiden, også når jeg sov. Jeg gikk med gamle knesokker som jeg klipte av og brukte over armen min, jeg gikk også med høye sokker opp til knærne om sommeren i flere år. Det var for skamfullt, hver gang jeg så på arrene tenkte jeg tilbake til det og det kuttet. Og jeg var også veldig redd for kommentarene. For blikkene. Jeg prøvde en gang å gå uten, som 14åring på ferie i Egypt, etter å ha blitt overtalt av mamma. Jeg prøvde. Og det endte i katastrofe. Dette var når arrene mine var ferske, og mye synligere enn de har blitt nå som årene har gått. Jeg gikk en dag uten noe som helst form for «beskyttelse» og vi var på et marked inni i Sharm -el sheik, der det plutselig kommer en mann og begynner å peke og spørre og vise med armbevegelser hvordan man kuttet. Jeg begynte å strigråte, og løp vekk. Mamma og lillebror kom etter, mamma illsint på mannen og så kom tilogmed eieren av butikken og ville trøste. Han ville gi meg gaver og unnskyldte mannen som var ufin. Det var snillt av eieren, men jeg var knust. Denne opplevelsen ødela mye i mange, mange år fremover. Det var første og siste gang jeg gikk «naken» med alle arrene synlige. Men arrene mine plaget meg veldig, og en dag når vi satt på flyet tilbake til Norge etter nok en ferie, tok jeg mot til meg og spurte mamma om hva jeg kunne gjøre. Hun brukte de neste ukene på å ringe hit og dit, krangle med diverse folk, og så kom det noe som skulle være positivt ut av det. Jeg fikk dekket laserbehandling på et privatsykehus for å prøve å minske synligheten på arrene mine på armen. Jeg var 16 og et halvt tror jeg og vi skulle ta en prøverunde på tre av arrene mine. Det var mange runder selv om det bare var tre arr det var snakk om, men når det hele var over, hjalp det ikke stort. De sto nå heller litt ut av huden. Jeg var oppgitt, og frustrert, lei. Så jeg greide å overtale foreldrene mine til å bli med på det som hadde vært planen min fra begynnelsen, å pynte armen min med en halvsleevetatovering. Jeg hadde allerede gjort det på ene leggen min, og det hjalp veldig. Jeg kunne se ned på foten min og ikke bare tenke på all smerten, men heller at jeg hadde noe fint der. Jeg var innlagt som 17 åring og begynte prosjekt armtatovering. Det var mange som var i mot det, deriblant ene legen min, men jeg hadde rett. Det hjalp. Noe så utrolig. Følelsen jeg hadde da jeg gikk på kjøpesenteret med nakne armer i t-skjorte for første gang på seks år var ubeskrivelig. Det var så herlig. Jeg følte meg fri. Jeg hadde noe jeg kunne være stolt av, noe fint der det en gang var noe fryktelig stygt. Noe jeg kunne få positive kommentarer for istedenfor negative og dømmende blikk. 

Jeg var dessverre ikke skadefri fra det øyeblikket, jeg hadde noen tilbakefall over de neste årene, men nå har jeg gått laaang tid uten. Tankene er der av og til, men jeg greier å styre unna. Heldigvis.

Jeg kutta mest i de periodene da jeg var innlagt, fordi mamma (og pappa) ble så sinte hver gang de oppdaga det når jeg bodde hjemme. Det å kutte var så skammelig, så feil,forbudt, og det endte hver gang  med at mamma ringte til behandleren min på ungdomspsykavdelingen, og det ble snakket om innleggelse. Nå i ettertid ser jeg at det kanskje var for å skremme meg. For jeg ville ikke være innlagt, ikke når jeg ikke absolutt trengte det. 

I løpet av karrieren min som selvskader har jeg har knust utallige kopper, fat, glass, brukt tapetkniv, gjemt barberblad i sokkene, ødelagt cd’er som betydde mye for meg og brukt delene til å rispe,  bare for å få en følelse av at jeg eksisterte. Når blodet rant var det en tilfredstillelse som jeg ikke fant andre plasser.  

Nå er arrene blitt en del av meg, både under forskjellige tatoveringer, og de som er på naken hud, på en måte gir de meg en liten stolthetsfølelse. For de er bevis på alle kampene jeg har kjempet.

Jeg vet ikke hvordan jeg greide å slutte, men en dag sa jeg stopp. Jeg skulle ikke mer.

Jeg krysser fingrene mine for at jeg har kuttet mitt siste kutt for all tid framover.

Reklame

5 kommentarer om “Diverse dokumentarer på opptak, og tankene som følger med

  1. Så utriolig inspirerende. Jeg sitter selv med størknet blod på fingrene, og leser dette. Jeg har opplevd mye av det samme du skrev om markedet, og jeg kjenner følelsen. Jeg var i Belgia og skulle ta manikyr. Da begynte han som fikset neglene mine å herme kutting med neglefilen. Jeg kunne ikke fransk og han kunne ikke engelsk så det ble med et stygt blikk fra meg. Håper du klarer å fortsette med selvskadings-fri.

    Liker

  2. Å tatovere over har jeg aldri tenkt på, men det var jo kjempe lurt. Du er sterk som klarer å stå i mot enda. Og jeg er veldig glad for at du ikke skammer deg over arrene lengre ❤

    Liker

  3. shatteredinpieces: Den følelsen unner jeg ingen. Jeg håper virkelig at du skal bli selvskadingsfri en dag du også, jeg heier ihverfall på deg! Det tar lang tid, men det er verdt det. Tror jeg. Pass på deg selv i mellomtiden! Klem ❤

    Liker

  4. Cille: Det er det beste jeg har gjort for meg selv, det å tatovere meg. Det er nok mange som er uenig i det, men jeg vet at jeg har rett, det eneste jeg liker med meg selv er nettopp tatoveringene mine. Takk<3 Husker ikke hva den het, hadde hatt den på opptak på tvboksa og så sletta jeg den når jeg hadde sett den. Gikk vel enten på tvnorge eller fem en natt tror jeg :/

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s