Tirsdagsangst

På tirsdag har jeg en ny time hos psykiateren min og bare tanken får det magen til å vrenge seg. For jeg vet ikke hva jeg kan forvente, jeg tørr ikke håpe på at det skal hjelpe noe stort. 

Forrige time som var for fem uker siden gjorde egentlig tankene litt verre enn bedre. Det ble riktignok sagt mer fra min side enn jeg noensinne har gjort på de tre årene jeg har gått til han, men det ble så brå avslutning på det hele, og jeg var full av spørsmål og angst når jeg gikk der i fra.

Mamma har jo som sagt ringt til han i mellomtiden, og det skulle visst være et møte på klinikken(?) der det skulle diskuteres om jeg skulle få noe mer hjelp (tettere oppfølging), noe jeg kanskje får svar på på tirsdag.

Jeg håper jeg greier å åpne munnen min og snakke. Si ordene som jeg skriker inni meg høyt. Ikke bare gi et svakt nikk eller risting på hodet eller et «vet ikke».  Jeg trenger å få det ut selv om det er veldig veldig vanskelig. Samtidig er jeg litt redd for konsekvensene av det. Enten det blir noe eller ikke. Begge deler skremmer meg like mye. Hjelp.