Året som har gått
– Har vært fullt av ingenting. Har vært litt for lite «dramatisk» enn det det kanskje burde vært. Jeg er usynlig. Begynte nyåret med å øke litt på antidepressiv dosen min. Økte i løpet av våren(?) til jeg nå er på maks styrke. For første gang noensinne hjalp det ikke i det hele tatt å reise vekk litt, var i Oslo i mars og alt jeg ville var å ligge under dyna på hotellet. Gikk først opp mange kilo i begynnelsen av året og så ned igjen mange flere fra sommeren. Har vært et eneste stort matkaos(helvete). Var på Metallica konsert på vallehovin i mai, heelt fantastisk. Søs ble mamma i juni, noe som forandra mye. Jeg er veldig glad i tantunge, det må understrekes, men ting er uansett annerledes. Brukte den siste skikkelige lange familieturen der lillebror kom til å bli med på å bli borte. Ødela hele ferien, både for meg selv og de andre. Miami i 5 uker. Jeg gråt. Hoppa i fallskjerm i midten av ferien og det er det beste jeg noensinne har gjort. Om det var uvissheten om jeg kom til å dø eller ikke som gjorde det er jeg litt usikker på. Fikk oppleve Maria Mena live for første gang i august. Jeg sto midt i folkemengden og fossgråt fordi det var så sterkt og alle minnene kom når hun sang. Fikk Tatou, hunden min i september. En glede med en bitter smak. Primærkontakt M slutta i september, noe som fortsatt er veldig vanskelig. Har vært hemmelig av og på suicidal hele året men ingen planer og ingen forsøk er blitt gjort. I begynnelsen av november slutta den andre primærkontakta mi B også (mammapermisjon), og jeg følte meg veldig alene. Har omtrent vært ?vekke? hele høsten. Takk kjære depresjon. Har ingen håp om at 2013 kommer til å bli bedre og føler meg som en bortskjemt utakknemlig drittunge når jeg sier at det har vært et skikkelig drittår, selv om det hverken har vært innleggelse eller andre tiltak som har blitt gjort og jeg har i tillegg fått reist en del.
Etpsyktinnblikk 
Jeg håper virkelig at 2013 blir ett mye bedre år for deg ❤
LikerLiker