Neste time – 8 januar. Utslitt og avvist

Jeg har aldri vært den som har ropt høyest, når jeg har det dårlig blir jeg stille og inneslutta. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har det vondt.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Noe (timen hos psykiateren) stakk hull i ballongen (meg) og nå er den nesten tomt for luft (håp). 

Vet ikke hvorfor jeg har brukt den siste uka på å gruble på hva jeg skal si, gjort meg selv helt utslitt av tankene, og hvorfor jeg tillatte meg selv det bittelille håpet om at denne gangen, denne gangen skulle jeg få noe ut av timen som hjelper meg.

Jeg begynte timen slik : Det er en stund siden jeg har hørt dem så hvorfor har jeg det forsatt dritt? Ja, jeg hadde sagt setningen inni meg om og om igjen, prøvd å formulere den slik at han forsto. Men når det kom til stykket var det dette som kom ut.

Han sa at det var bra, og da er jeg ihvertfall ikke der nede. «Helt siden jeg møtte deg for første gang har jeg hatt inntrykk av at du balanserer på kanten, men nå har du greid å holde deg stabil i en god stund»

Jeg prøvde. Jeg prøvde virkelig å forklare at nei, jeg er ikke stabil. Jeg er veldig veldig sliten.

«Moren din har ringt meg siden sist vi snakka sammen, hun mente vi måtte jobbe med både det ene og det andre, at vi må møtes oftere og følge mer med maten og dette med mulig overgrep. Jeg ser det slik at du ikke er særlig interessert i å høre meg snakke om mat, du vil styre det selv. Ja, når du bestemmer deg for å begynne å spise igjen så synes jeg du burde fulge lavkarbodietten, da du står på medisiner som gjør at sultfølelsen gjerne er sterkere og at man lett legger på seg. Og så må du holde deg unna sukker. Hva er forresten det laveste du har veid? Han regnet ut bmi’en som jeg hadde da, og sa, da var du på grensekanten til anoreksi. Jeg svarte at jeg hadde hatt atypisk anoreksi.

Vi fortsetter med å treffes ca en gang i måneden Ikke sant?

Jeg greide ikke gjøre noe annet enn å nikke, og jeg knakk sammen, sank mer og mer sammen i stolen. 

«Og når det gjelder hypnose så er jeg ikke overbevist om at det som kommer fram der er noe som faktisk har skjedd, og hvis det skulle komme opp noe som har skjedd, kan det gi deg store plager i lang tid. Da hadde du trengt et støtteapperat rundt deg, hypnotisøren kan ikke stå for det. Så nei, jeg tror vi bare lar det også ligge.

Jeg er utslått, har ikke flere krefter igjen. Det var jo for faen HAN som begynte å snakke om det i forrige time for FEM uker siden, og siden det har jeg gått som et spørsmålstegn. Nå skal vi bare glemme at han sa det. Jeg hadde jo ikke tenkt tanken en gang på lenge, lenge før han nevnte det på nytt..

Må jeg være psykotisk for å få hjelp? Det gjør så vondt inni, hvorfor kan han ikke se det selv om jeg ikke er psykotisk?

God jul da sa han når jeg var på vei ut døra etter 20 -25 minutt, og jeg tenkte i mitt indre, hvordan i helvete skal jeg komme meg igjennom den?

Jeg greide å holde tårene vekke mens jeg gikk fort ned igjennom korridoren, men med en gang jeg kom inn i bilen begynte tårene og trille. Først stille, slik at G ikke skulle se, men så brast demninga og jeg fossgråt hele veien hjem. Gikk rett inn på soverommet og slo av lyset, la meg i senga og ignorerte alle gangene mobilen min ringte. Det ble et tosifra tall, helt til mamma låste seg inn i leiligheta mi og dro meg ut av senga. 

Prøvde å reise inn til søs, kjørte i nesten en time, kom fram og innså at det ikke gikk. Så lillebror måtte kjøre meg hjem igjen.. Fikk ihvertfall en to timers lang biltur..

Hater at lillebror må være storebror