Hvor er jeg da?

Om noen dager, den 18. desember, er jeg 22 år. Ihvertfall på papiret. Innvendig er jeg aldersforvirra. Føler meg liten, gammel og alt annet enn 22. 

Det er jo ikke «gammelt» å være 22 år, ikke i det hele tatt. Men jeg skulle aldri bli 14. Bursdagen min er bare en vond påminnelse av det som har vært. Slik er det hvert år. 

Verdens verste bursdag, den dagen jeg faktisk fyllte 14, samlet mamma sammen familien som bor i en annen by, tanta mi, onkler og bestemor som fortsatt levde. Første familiebursdagen noensinne. I årene som fulgte ble dette også gjennomført. Så begynte vi å reise vekk på bursdagen min. 17 års dagen min feira jeg i New York. 18 års dagen min var jeg på perm fra ungdomspsyk i fem dager for å dra til Praha sammens med søs. På 19 års dagen min var jeg i Las Vegas med mamma. Så kom 20 års dagen min. Vi ble hjemme. Jeg brukte hele dagen på å gråte, både i stua hjemme hos mamma, og resten av familien, og i skjul på badet deres. Det var ingenting som kunne avlede meg. Jeg ble 20 år, et rundt tall! I fjor, da jeg ble 21 var vi også hjemme. Søs og mannen kom til middag hjemme hos mamma. Jeg prøvde å kose meg. Det gikk ikke. Bakte til og med en gitarkake. I år hadde jeg ikke taklet å være hjemme i vandte tilgivelser, hadde jeg ikke hatt turen på mandag til å se fram til, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. (Eller hva jeg hadde funnet på). 

Jeg har ikke «bare» et selvmordsforsøk bak meg, det har blitt mange i løpet av årene, men da jeg var tretten var da jeg nesten greide det. De andre gangene etter det har jeg vært innlagt når jeg har prøvd..Derfor gjør det ekstra vondt.

Når man er 22 «skal» man jo ha en slags plan for livet sitt, mange av de jeg gikk i klasse med har allerede blitt mamma. Noen er forlovet. Andre er snart ferdig med høyskoleutdannelse. Andre igjen bor i utlandet. 

Jeg snakker ikke med de, ser det bare i forbifarta på facebook. I’m the forgotten.

Hvor er jeg da? 

Jeg sitter fast i alt det gamle. Kommer meg ikke videre. Dag etter dag er fortsatt fyllt med faenskap. 

Føler meg som en liten jente som må ha tillatelse fra foreldrene sine til absolutt alt. Jeg er ikke mentalt der jeg burde vært. Hvis jeg hadde vært frisk. Samtidig spurte A, en som jobber her og som jeg snakker litt med innimellom, hvor gammel jeg er, for noen måneder siden. Da jeg svarte 21, snart 22 ble hun overraska. Jeg trodde virkelig du var eldre, du er så reflektert sa hun.

Jeg er bare forvirra jeg.