Tatt på julaften, to av mine (9) tatoveringer – begge to er i tribute til Linkin Park, soldaten er på coveret til Hybrid Theory, deres første album, og teksten er fra en sang kallt Somewhere I belong, fra andre albumet deres. Musikk kan hjelpe. Hjelper. Mye.
På det siste oppholdet på ungdomspsyk som varte i et halvt år ble musikk brukt aktivt som hjelp av kontaktpersonen min, beste mannen jeg vet om, uten han vet jeg ikke hvordan ting hadde vært. Han satt på musikk i tide og utide og viste meg ny musikk, vi lytta sammen og diskuterte mye musikk. Takk til han ❤ Dessverre er det slik at når du er psyk. pasient så mister du kontakt med personene du blir kjent med når du blir utskrevet, og under dette oppholdet fyllte jeg jo 18, så det var siste gang jeg så han. Sånne ting er trist. Man åpner seg, får støtte av folk og så er det takk og farvel og hadebra. Dumt at det er slik, men slik er spillereglene.
På mitt første opphold som 19åring på voksenpsyk avdeling på sykehuset derimot, tok de ifra meg musikken. Bokstavelig talt. Jeg fikk til slutt avtalt at jeg kunne få ha ipoden min i to perioder på en halvtime hver dag. IDIOTISK. Hvorfor ta vekk det eneste som hjelper? Ja, jeg forstår det med ledninger, men jeg fikk jo faktisk ordnet meg slik at jeg hadde en høytaler som ikke krevde ledning. Så fra deres side var det rent prinsipp uten noen god grunn… Man må se enkeltpersoner, alle er ikke lik, og der og da var musikken alt jeg hadde. Og de tok den fra meg uten noe reelt grunnlag. Er det rart jeg ikke vil tilbake?
Men tilbake til tatoveringen og teksten som her var i fokus, den sangen har betydd enormt mye for meg, teksten sa alt jeg ikke greide å si selv. Mange av sangene jeg hører på er slik.
I want to heal
I want to feel
What I thought was never real
I want to let go of the pain
I’ve held so long
(Erase all the pain ’til it’s gone)
Etpsyktinnblikk 