Fordommer

Hva vet du om meg når du ser meg?

Jeg så en episode med (av alle ting) The Middle, en serie jeg liker veldig godt, og som jeg synes er morsom. Men akkurat denne episoden fikk meg til å tenke litt mer enn vanlig, eldstesønnen skulle nemlig på date med en jente, som var eldre. Som var dekt med tatoveringer. Piercinger. Som hadde rosa hår. Og barberte sider. Og som kjørte motorsykkel. Moren fikk vite fler og fler detaljer og hun reagerte  negativt på alt (på innsiden).  Det er jo ikke så rart, sånn egentlig, men så er det rart alikevel. For selv om man er annerledes så er alle ikke nødvendigvis ikke sånn man forestiller seg når man tenker stereotyper. Det er kanskje et dårlig eksempel med akkurat denne episoden, for den jenta var jo faktisk en butikktyv i ny og ne, men likevel vil jeg trekke den episoden fram.

For hva tenker folk når de ser meg på gata?

Armene mine, leggene mine, (og magen) er dekt av tatoveringer, jeg har både navelpiercing, nesering, leppering, og x antall forskjellige typer hull i ørene. Halve håret mitt er barbert bort, og det som er igjen er grønt. Jeg går i sære klær.

Folk reagerer forskjellig, noen trekker barna sine litt unna meg når vi går forbi hverandre. Andre (barn) peker, og sier gjerne en morsom kommentar. Det er hva de «voksne» tenker jeg er mest nysgjerrig på. 

For jeg kan  si med sikkerhet at NEI, jeg tar ikke dop. NEI, jeg stjeler ikke. Nei jeg bedriver ikke noen annen form for kriminalitet heller. Jeg drikker ikke engang. Røyker ikke (nå). Jeg slåss ikke, jeg lager ikke bråk. 

Jeg liker rett og slett bare litt andre ting enn folk flest. Jeg har fått litt dritt opp igjennom, nettopp fordi jeg er meg, men hva kan jeg gjøre da? Jeg er jo nettopp bare det. Jeg er meg. Umulig å endre det. Og jeg ville heller aldri ha endret på det.  Jeg vet at jeg har valgt det en litt vanskelig vei selv, for folk HAR fordommer, og det er sånn det er foreløbig. En dag håper jeg på at ikke alle blir satt under en bås. 

Jeg har også fått veldig mange positive kommentarer, som at noen synes håret mitt er kult, eller at tatoveringene mine er fine. I like your style.

Jeg kan ikke si at jeg har vært et englebarn hele oppveksten, da jeg var tolv, tretten var jeg nok ganske ut av kontroll, men det er lenge siden nå. Jeg er snill. Altså, det jeg mener, jeg vil ingen vondt og jeg gjør ingen ting som jeg ikke burde gjort. Så hva vet du egentlig når du ser meg på gata?

Jeg husker en episode på barneskolen, jeg var på den tiden veeldig glad i blått, og gikk som oftest i blå klær. Snekkerbuksa var yndlingsplagget mitt og den brukte jeg stadig vekk. Det var visstnok ikke akseptert. «Bestevenninna mi» sa en dag at vi måtte snakke sammen. Du, vi kan ikke være venner lenger. Du går jo med snekkerbukse! Det er barnslig. Så jeg kan ikke være venner med deg lengre.

Dagen etter gikk jeg i snekkerbukse. Jeg er meg.