Gi meg krefter. Hunden trenger å gå ut, men jeg sitter fastlåst i sofaen, med null energi og et hode som svimler. Tatou ligger fortsatt i buret sitt, har ikke stått opp for dagen. Jeg derimot har vært våken lenge, lengre enn jeg burde. Jeg trenger søvn.
Magen skriker etter noe, gi meg godteri, sjokolade, kjeks roper både magen og innimellom hodet. Leiligheten er tom. Takk. Og faen.
Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner.
Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3
Vis alle innlegg etter Etpsyktinnblikk
Etpsyktinnblikk 