For tre år siden

Akkurat på denne tiden for tre år siden var jeg tvangsinnlagt på en veldig streng avdeling. Det vil si, tror jeg kom inn på frivillig, men det ble gjort om til tvang. Det var jævlig. Ikke fordi det var tvang, men fordi jeg var på en avdeling der ingen så meg.  Det var null privatliv, personalet kunne komme med de mest personlige utsagn om meg midt i stua blant andre pasienter – noe som jeg synes var vanskelig da jeg egentlig er en veldig privat person.  Jeg hadde mye fastvakt. Og for å være ærlig, jeg trengte det nok. Men det var vanskelig når de som sto på meg var mer opptatt av å prate med de andre ansatte om fjellturer de hadde gått på enn å prøve å prate med meg. Det var også bare tull med hvem som var overlege, når jeg var der var det henta inn en vikar fra Sverige som skulle være der i tre uker for så å dra hjem. Jeg var håpløs. Gitt opp. Bare en psykdom. Når jeg kom dit var det et år siden forrige innleggelse, og de kunne ikke tro sine egne ører når de leste dette. Hvordan hadde jeg klart meg «ute» i et år? Jeg ble nesten påtvinga å klage til kontrollkomisjonen, jeg ville jo egentlig ikke, for jeg er en «snill pike», men siden jeg var på tvang, og jeg ikke ville være der, ble det altså sendt inn en klage. Jeg fikk en advokat. Jeg ville jo egentlig ingenting av dette, men det bare ble sånn. Er man ufrivillig på tvang, så har man rett på å klage, og i min situasjon ble det nærmest det eneste valget jeg hadde. Nok om det. 

Jeg var der i tre(?) uker for så å dra på tur til Hamburg for å dra på konsert med søs, Dead By Sunrise, veldig glad for at jeg kom meg på den konserten, den var et lyspunkt i et uendelig mørke. 

Men når jeg kom hjem datt jeg nok en gang ned, og igjen ble jeg innlagt, frivillig. Jeg skrev meg selv ut etter fem dager, det var rett og slett ingenting der som kunne hjelpe meg. Legen var enig, men hun var uenig i at jeg skulle hjem, mente på at dps hadde vært noe. Jeg sa nei. For mitt første (og hittil eneste)  DPSopphold(ett år tidligere) var også en katastrofe.

Nå er det straks, vi snakker uker, siden det har gått tre år siden jeg var innlagt sist. Det er en blanda følelse. Jeg er sliten, trenger en pause. Men steget til en innleggelse har blitt for stort. Og jeg er redd for at det blir det samme forferdelige opplevelsen igjen. I disse tre årene hadde det nok innimellom vært lurt med en innleggelse, men jeg har sagt nei. Gjort hva som helst for å unngå det. Men nå er det blitt sånn at ingen snakker om det lengre. Det er ikke et aktuelt tilbud. Om det er bra eller dårlig vet jeg ikke.