12.01.2013

Akkurat nå ligger jeg i en hvit seng, sykehusskjorte og med elektroder festet forskjellige plasser på meg og så inn i en maskin som følger med på det som skjer innvendig. Jeg har nettopp tatt vekk væska tilknytta (veneflonen?) i hånda, og jeg ser athjertet slår. Det gleder meg ikke. Jeg kom inn på dette rommet på akutt intensiv hjerte behamdling(?) avdelingen rundt klokka halv tre i natt. Har vært våken hvert eneste sekund, ikke sovet ett minutt, likevel ligger gårsdagskvelden i en tåke. Jeg husker en veldig snill ambulansemann som satt baki med meg mens blålysbilen kjørte i fullefarta. Husker at jeg måtte bli holdt rundt mens vi var på vei inn. I et story hvitt rom, og jeg husket følelsen når det sto fem leger og sykepleiere rundt senga jeg lå i. Jeg husker at en svær slange ble dytta ned gjennom halsen min for så å spyle noe væske igjennnom den sånn at tablettene skulle komme opp igjen. Jeg vet også at det ble servert kull i andre runde for både skjorta jeg har på meg, hånda mi og litt av sengetøet har svarte flekker på seg..
Jeg husker også tårene til mamma og papoa når de kom inn på rommet mitt rundt klokka tre i natt. Jeg skammer meg. Skammer meg for smerten jeg påfører dem uten engang få det resultatet jeg håpte på.
Nå vet jeg ikke hva som skjer videre, om jeg skal være her eller på en annen avdeling eller om jeg blir sendt hjem..
Vet ikke en gang hvordan jeg gikk fra å sitte og se på idol på tven til å ha svelgt både en, to, tre og fire håndfuller med små tabletter.
Takk for gode ord dere<3