De aller fleste kjenner til følelsen der du har dårlig tid, må rekke noe og plutselig er du både fem, og ti minutter for sen. Fordi tida gikk i fra deg, gikk for fort.
Jeg håper du ikke kjenner til den andre følelsen, den motsatte. Der hvert sekund gjør vondt, minuttene kjennes ut som timer og det virker ut som om tiden står stille, og du må bare være der i intet, bare eksistere med vonde tanker som kveler deg fra innsiden. Det unner jeg ingen.
På lørdag gikk jeg i ørska tilbake til «rommet mitt» etter å ha smakt en eller to biter av middagen som ble servert rundt halv fire. Jeg la meg i senga, sovna, og var fortsatt utslitt når jeg våknet igjen, men jeg var 99 prosent sikker på at det var blitt morgen, neste morgen, tida kunne jo virkelig ikke gå så sakte. Klokka viste kvart på seks. Bare sånn for sikkerhets skyld spurte jeg personalet som satt i gangen utafor, du, er det morgen eller kveld? Han så litt dumt på meg og sa, klokka er nok snart ti på seks på kvelden. Jeg sank sammen. Faen. Er det noen som kødder med meg?
Søndag.
God Morgen *N* sa hun og smilte mot meg. Ja, god morgen svarte jeg. Uten å smile. For dette var ingen god morgen. Dette var den morgenen som skulle være den første etter at jeg forsvant. Ble borte. Ble fri. Døde.
13. Januar.2013 sto det på kalenderen. Jeg skulle ikke se det. Jeg skulle ikke oppleve denne datoen. Dagen gikk, jeg brukte den delvis på å sitte i stua og stirre ut i lufta, og delvis liggende i fosterstilling i senga.
Tirsdag
I dag har jeg hatt min første legesamtale her oppe på den nye avdelinga. Legen virket heldigvis grei, selv om hun var mer opptatt av historien min fra før enn det som skjer nå. Altså forholdet mitt til familien min, når jeg ble syk, osv. Vi har bestemt at jeg skal være her ihvertfall til over helga, mest sannsynlig ut neste uke også. Det er litt godt. Jeg må bare innrømme det. Har deltatt på gruppesamtale med alle pasienter som er her også, selv om jeg ikke sa noe, er det et stort skritt for meg.
Mat. Vel… Jeg får vegetarmat, men kan ikke si at jeg har spist stort. Det gir meg mye uro når jeg ikke kan starte dagen med å veie meg som vanlig, selv om det nok ikke er så lurt/sunt. Har heldigvis cola light tilgjengelig, noe jeg ikke hadde første tida. Nå er det ikke så stress heller, for her oppe har pasientene et eget kjøleskap der vi kan legge inn ting, altså colaen min blir kald og jeg slipper å spørre om å få glasset mitt fyllt på, jeg kan bare gå å ta når jeg vil. Det letter ting.
Sånn ellers er det mye tanker. Mye kaos. Prøver å ikke la det få ta overhånd, selv om det ikke akkurat er lett. Mamma kommer en tur klokka fire, har utgang med følge-eller med foreldrene mine, så forhåpentligvis kommer vi til å gå en tur, eller kjøre en biltur eller gå innom en matbutikk – hva som helst hadde egentlig vært fint..
Etpsyktinnblikk 
Du er sterk ❤ Det er vondt å være innlagt.. jeg syns du klarer det veldig bra. Håper det hjelper deg. ❤
LikerLiker
Hope: Jah, det er vondt. Men forhåpentligvis hjelper det oss litt. Jeg krysser iallefall fingrene for oss begge vennen<3
LikerLiker
sender deg gode tanker ❤
LikerLiker
Jeg hater når tiden går så sent. Det gjør den alt for ofte. Eller hele tiden. Skulle ønske den gikk fortere.
Det er tøft å være innlagt. Jeg kjenner bare indirekte til det, men jeg vet at det er både tøft og vanskelig.
LikerLiker
Sånne laaange tunge dager er fæle!
Jeg er glad for at innleggelsen gjør deg godt, det er sånn det skal være. Du er så sterk vennen, jeg er virkelig glad for at du fortsatt finnes ❤ Jeg har forresten fått meg iphone i dag, så når du også har fått den må vi legge hverandre til på snapchat. (hvis du fortsatt vil) Stooor klem til deg ❤
LikerLiker
Ulrikke Lykkeløs: Takk ❤
LikerLiker
Cecilie: Uff, nei det er ikke noe kjekt når tiden står stille.
Mhm, tøft, men forhåpentligvis kommer det noe bra ut av det. Håper i allefall det av hele meg.
Klem ❤
LikerLiker
Cille: De er det
Jeg også, det er så fint å endelig få en positiv opplevelse av voksenpsykiatrien, men jeg er fortsatt sliten, må nok bare innrømme det. Takk, vennen, skulle ønske jeg var enig, men det er nok det som blir fakta en stund framover. At jeg er her. Familien min har gått igjennom så mye dritt på grunn av meg, broren min hadde skrevet en langt og veldig fint brev til meg der det sto at han trengte meg. At hele familien skal gjøre alt de kan for å hjelpe meg, være der for meg. Skal legge det ut senere. Så den dårlige samvittigheten ovenfor de trumfer nok en stund. Så får vi se.
Gratulerer med iphone’n, jeg fikk akkurat melding om at min var kommet til butikk, så skal hente den i morgen. Det vil jeg gjerne! ❤ (haha, dumme meg, men vet ikke helt hvordan det funker :p )
Stor og god klem tilbake ❤
LikerLiker
Prøv å ikke ha så dårlig samvittighet, prøv å tenke at hvis situasjonen var snudd og det var din bror som slet, så ville du har gjort alt for han. Ikke sant?
Snapchat er å ta bilder av noe/noen og sende det med en gang til de du ønsker (som har snapchat). Men bildet vises bare i mellom 1-10 sekunder (du velger hvor lenge), før det slettes automatisk.
Klemklem ❤
LikerLiker
Cille:
Sånn, da er jeg også stolt eier av en iPhone :p har installert snapchat forresten nå, så bare å komme i gang:)
Du sier noe der, hadde det vært omvendt ville jeg gjort alt for han, men likevel, skyldfølelsen vil ikke forsvinne, hater at jeg ødelegger så mye for både han og de andre i familien.. Men takk for oppmuntrende ord:)
Klem
LikerLiker
Du ødelegger ikke noe for familien, det tror jeg virkelig ikke. De er nok veldig glad for å ha deg her i livet ❤
Klem
LikerLiker