Jeg er urolig, angstfyllt og trist. Sitter sammenkrøpet i en stol på rommet med øreklokkene på og det gode grønne teppet mitt hjemmefra. Det lukter litt av både Zaphira og Tatou (katten og hunden min), og samtidig som det gjør meg litt tryggere får det meg bare til å savne dem begge to, og skyldfølelsen er i taket, for ingen av de er jo hjemme, hjemme på sin vandte plass. Zaphira er på bygda hos søs og familien, mens Tatou blir tatt vare på av foreldrene mine. Jeg er veldig takknemlig for at de tar over i en periode, men jeg savner dem. Og i morgen har Tatou halvtårsbursdag. Tida har gått så fort og så sakte samtidig.
Miss you
Publisert av Etpsyktinnblikk
Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner. Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3 Vis alle innlegg etter Etpsyktinnblikk
Publisert
Etpsyktinnblikk 
❤
LikerLiker