Ja, som du leste så er det avtalt et møte med foreldrene mine, kontakten min her på avdelingen, legen, og noen fra «huset mitt» kommer mest sannsynlig også. Og meg da.
Møtet er satt opp til klokka ti i morgen tidlig.
Jeg gruer meg, hater sånne store møter, men jeg vet at det er nødvendig nå. Så jeg får bare ta meg selv i nakken og bli med.
Selv om jeg og mamma (og delvis pappa) har et veldig godt forhold, og de vet det meste om sykdomsbildet mitt, så er det veldig vanskelig for meg å snakke med de om det, og også høre hvordan de opplever ting.
Jaja.
I tillegg så skal jeg jo snakke med legen alene, hun sa på fredag at det kom til å bli tidlig, altså før møtet klokka ti.
Og nok en grunn til å grue seg til i morgen – måling av vekt mens noen ser på.
Var et kvarter innom leiligheta til foreldrene mine før i dag, og da fikk jeg lurt meg til å halvveis veie meg. Jeg har visst gått ned fem kilo siden jeg kom hjem fra Praha- den siste måneden altså. Jeg jubler, men blir litt dratt i to ender, jeg vet jo at måten jeg lever nå ikke er sunn, at det å leve på cola light ikke er noe man anbefaler, men det gir meg et sånt kick, et lite sekund av glede når jeg ser tallet på vekta har gått ned.
Grubler veldig på hva jeg skal si om meg og mat i morgen til legen, vurderer å skrive ned noe på et ark, men så er jeg så usikker på hvor ærlig jeg skal/vil være.
Jeg har syke tanker, jeg vil at de skal forstå hvordan det er, men ikke fordi jeg vil ga hjelp, men fordi da slipper jeg å forklare. Da står det på papiret mitt, og sånn er det bare.
Selv om jeg vet så utrolig godt at det ikke er sånn det funker:/
Skal jeg si noe om de gangene jeg kaster opp foreksempel? Det er jo ikke så ofte, og det er jo som oftest ikke overspising som trigger det.Meen, det har vært et par ganger jeg ikke taklet å ha mat i magen de siste fem dagene, såå..
Ønsk meg lykke til i morgen da 
Etpsyktinnblikk 
du må ha massssse lykke til å jeg råder deg til å være 100 % ærlig med legen ang mat og oppkasting.. om du selv ikke vil forsette med å kaste opp da. en jeg kjenner begynte som deg å enfte på sykehuset til slutt med sonde eller hva det heter hun sier at der er det jævligste hun har opplev noen gang. anbefales ikke. men ja lykke til med begge ting
LikerLiker
Jeg håper du klarer å være så ærlig som mulig. Selv om du kanskje tenker at du ikke vil ha hjelp til alt, så vil du vel innerst inne leve helt «normalt». Uten tanker om mat og vekt. Uten vonde tanker og dritt. For å få best mulig hjelp, så må du være ærlig. Lykke til vennen <33
LikerLiker
Cille: det er veldig vanskelig, det er som du sier, et normalt liv hadde nok vært det beste, men tanken skremmer meg sånn. Jeg har glemt hvordan det er
jeg rives i to retninger, vet ikke hvilken vei jeg kommer til å gå i morgen. Uff, dumme tanker.
Takk vennen, jeg håper det går bra ❤
LikerLiker
Skjønner godt at du gruer deg til familiesamtalen, men det går sikkert bra skal du se ❤ Du har gått ned mye i vekt
vær forsiktig. Husk å vær 100% ærlig med psykologen. Å skrive det ned på et ark er smart.
LikerLiker
Det går nok bra skal du se!:)
LikerLiker
Cecilie: ❤
LikerLiker
sadalone: Jeg skal prøve så godt jeg kan, men tror ikke jeg greier å bestemme meg for hva jeg skal si før jeg sitter der:/ prøvde å skrive ned noe, men så ble jeg så usikker – skal jeg virkelig fortelle alt? Så jeg stoppa.. Fikk siste medisinen min litt tidligere i kveld, så nå håper jeg egentlig at jeg sovner fortest mulig sånn at jeg slipper å gruble sånn.
Klem
LikerLiker