I’m constantly trying – Everything’s a battle

Jeg prøver. 

Jeg prøver virkelig.

Men ting er vanskelig.

Hukommelsen min er borte, glemt (haha, ironi) – jeg husker ekstremt lite. Spør du meg hva jeg gjorde i går så får du bare et tomt blikk tilbake. 

Jeg vet ikke. Og det verste er at jeg ofte ikke kommer på det igjen heller etter å ha tenkt lengre enn lenge for å finne det tilbake. 

Det var jo en grunn til at jeg begynte med denne bloggen, for å faktisk huske dagene, og det hjelper. Da kan jeg lese hva jeg brukte gårsdagen til. Eller forrige uke.

Hva jeg følte. Hvordan jeg hadde det.

Noen ganger er det bra – andre ganger dårlig. Noen ting vil man helst glemme, men ikke alt.

 

Jeg tror jeg har skakkjørt meg selv igjen nedi grøfta når det kommer til mat, men jeg greier ikke endre det. Vil ikke. Vil. Vil ikke.

Jeg vil se bein. Jeg vil bli mindre. Og mindre. Og mindre. Jeg vil bare ikke ha alt det andre som følger med.

Jeg er dum. Fullstendig klar over det. 

 

Dagene her på avdelingen er slik at det er et fast program fram til rundt tolv, da er det diverse gruppeaktiviteter som foregår. I dag var det gruppesirkeltrening.

Jeg prøvde.

Men panikken

Og svimmelheten

Og angsten

Og klaustrofobien

Og all annen fobi 

Tok meg

Holdt på å slå meg i bakken

Så

Jeg sprang ut døra etter første runde

 

Jeg skal prøve igjen. Senere. Jeg skal. Heldigvis sa J at hun hadde endel vakter framover, at hun kom til å være her mye. Det hjelper. Hun får meg til å prøve. Og det er jo bra. Å prøve. Selv om man feiler.

Det er ihvertfall det hun sier til meg. Ikke at jeg feiler da, mine egne ord, men hun sier det er bedre å prøve enn å la vær.

I morgen skal jeg, om jeg makter, ta på meg en oppgave som å vanne blomster – støvesuge møblene, ett eller annet, selv om det skremmer skiten ut av meg,

ANSVAR og FORVENTNINGER er ikke akkurat noe jeg takler bra..  Men jeg skal prøve. Hvis dagen ikke suger fra jeg åpner øynene. Vi får se.

 

B og jeg har gjort det sånn at vi ikke spiser i lag, altså vi spiser på skift. En først – så er det neste man ut. Vi prøver. Å ikke trigge. Så altfor mye.

MAT JEG HATER DEG.

Blikket mitt er til tider forresten dødt. Jeg skremmer nesten meg selv når jeg ser på bilder jeg tar om dagene. Jeg ser virkelig ikke ok ut. Øynene mine er skumle. Jeg ser dopa ut. Uten å være det.