«Så flott av deg å snakke i dag»

En tung morgen, men jeg tok meg selv i nakken og ble med på gruppeterapi/samtale. Den første halvtimen sa jeg ikke noe, selv om det var mye jeg kunne sagt. Jeg turte ikke. Angsten stoppet meg.

Som vanlig. Men så. Men så. Kom det plutselig ord ut av munnen min, og jeg fortalte. Fortalte om fallskjermhoppet i sommer, at jeg da hadde levd i nuet – vært fri fra alle tanker, alt vondt når jeg var i frittfall,at jeg bare var der. Og det var godt. At det var glede. Og jeg sa også at nei, jeg var ikke modig/tøff slik som kommentarene som følgte sa, det var bare frihet. Men at det var titusen ganger verre dagen etter når jeg skulle i familieselskap og måtte forholde meg til personer. Snakke. 

Samtalegruppa blir alltid avslutta på samme måte, at man sier(eventuelt nikker) om hvordan det har vært å være der (i gruppa) i dag.  Jeg sa at det var greit. Men så var det B sin tur og hun sa at hun synes jeg hadde vært flink som snakka. Og det kom smil fra de andre. Det varmet. På vei inn igjen til rommet mitt så ble jeg stoppa av en medpasient, H, og hun sa- «Så flott av deg å snakke i dag»

Jeg sa takk.

Det varmer.

Varmer at ordene mine ikke bare er i veien. At de noen ganger er verdt å få ut, få noen til å høre dem.

Så jeg sier takk til dem. For at jeg greide det.