I’m a failure. Just as all the other days.
Klarte ikke bli med på fellesturdagen i dag. Fikk mye angst, vet ikke hvorfor, B skulle jo også være med, men nei, i dag gikk det bare ikke.
I dag var det en stor ting bare å komme seg opp av senga, selv om jeg allerede har hatt et par besøk tilbake til den siden jeg sto opp.
Men J er på jobb, hun får meg til å utforde meg selv, så vi gikk en tur vi to, og fikk snakket litt. Om vanlige ting. Om uvanlige ting.
Vi har litt å jobbe med, og jeg er heldig. Det virker virkelig ut som om hun vil hjelpe.
Det er jeg takknemlig for!
I går kveld var jeg og B ute, skulle en tur på butikken som da er fem minutter unna, men det tok litt lengre tid i og med at vi stoppa både på veien til butikken for å ta bilder av oss der vi rir på en skulpturhest som står utafor sykehusinngangen. Og på tilbakeveien tok vi en annen vri, mørke skogbilder – derav den nye headeren min. Eller skog og skog fru Blom, vi snakker 100 meter vekk fra inngangen til sykehuset 😉
Jeg er veldig heldig som har henne her, samtidig er det litt vanskelig. Fordi vi ler. Smiler. Tøyser. Og alle tror vi har det helt strålende. Begge to. Det er vel kanskje ikke sannheten for noen av oss.
Men det hjelper masse å ha henne her, ikke missforstå. Vi avleder hverandre fra alt det dystre. Og det er deilig. Men samtidig som vi sitter der og ler så kan jeg sitte der å tenke masse negative tanker.
Æsj. To sider. Uten å ville det en gang.
Nå skal jeg straks en tur til fysioterapauten, litt usikker på hva jeg skal, i og med at det er en til en, noe ikke alle har, men vi får se. Kanskje jeg tørr å spørre om hun kan hjelpe meg med den vonde stress/bekymrings nakken/ryggen min?
I don’t know
Etpsyktinnblikk 