Neverending nightmare

Når man kommer hjem(eventuelt tilbake til avdelingen man er innlagt på) fra bursdagsfamilieselskap og ikke aner hvor man skal gjøre av seg fordi man er så ekkel. Så fyllt. Så feit. Gedigen. Magen min har vokst seg dobbel så stor i løpet av permen. Jeg tuller ikke engang. Det ser virkelig sånn ut. 

Den «normale» delen av meg vet at jeg ikke trenger å ha så innmari skyldfølelse, middagen min var forretten til de andre, og det var en halv liten porsjon dessert etterpå. Og 2 fyllte kjeks, og tilsammens et lite kakestykke for jeg tok smaksgafler av de tre kakene som var der. Og det er det for dagen. Ikke noe før selskapet og ihvertfall ikke noe nå etterpå.

Likevel så har jeg bare lyst å grine. Magen min er så full, så tung. Jeg hater virkelig den følelsen. Jeg orker ikke se på meg selv. Selvhatet er så sterkt. Faen. Hvorfor var jeg så svak?

Jeg er kvalm. Blir kvalm av å tenke på det som ligger i magen og som fikk bli der. For jeg kunne ikke annet. Kunne ikke risikert å ødelegge bursdagen til lillebror hvis de fant ut av hva som nå er blitt normalen for meg. Jeg vet at mamma kommer til å gå i taket hvis/når hun en dag finner det ut. Been there. Done that.

FAEN