Tre uker har gått

Innleggelse 1 minutt

Tiden løper og bokstavelig talt drar meg med, enten jeg vil eller ikke. Sånn at jeg våkner til en ny dag.
Hver dag
Tiden løper fort, uanstrengt og jeg haltende, sakte og trassig. Men Tiden er sta, enda staere enn meg og han holder meg så hardt i hånda at det er umulig å komme seg løs, uansett hvor sterkt jeg til tider ønsker det.

I kveld er det 3 uker siden jeg ble hentet i hylende blålysambulanse på skjelvende bein med mye som skjedde fort og mye som skjedde veldig sakte. Orker ikke gå inn noe mer på det akkurat nå, men ja, tre uker senere er jeg fortsatt innlagt og for å være ærlig så tror jeg ikke jeg er klar for å komme hjem med det første. Tanken skremmer meg. Jeg skal høre med legen på mandag hva hun tenker framover, da er hun tilbake fra kurs og vi skal prate.

Hope(Sadalone) spurte meg i en kommentar om jeg synes det hjelper å være innlagt. Jeg har ikke svart på den kommentaren. Før nå. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
Men jeg ser jo det at det hjelper litt, at jeg faktisk ikke takler min vanlige hverdag hjemme enda. At det er trygt her, at jeg får hjelp til å trene på både det ene og det andre. Noe jeg trenger.

Så ja.
3 uker har gått. Innimellom VELDIG sakte og av og til ganske fort.

Men jeg er her. Jeg og Tiden.

Reklame

Publisert av Etpsyktinnblikk

Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner. Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3

Publisert

8 kommentarer om “Tre uker har gått”

  1. ❤ ❤ ❤ Det er så bra at det hjelper deg å være der og at du ser selv at det kan være lurt å bli der en stund til. Du er sterkere enn du tror vennen!!
    Tenkte på deg i dag når jeg måtte stå på vekten foran kontakten min (en mann), det var ikke noe særlig. Var nesten så jeg måtte si unnskyld for at jeg veier så mye. Og jeg har ikke spiseforstyrrelser eller noe, då da tenkte jeg på hvor jævlig det må være for deg.
    Pass på deg selv skjønningen ❤

    Liker

    Svar

  2. Cille: Nja, jeg vet nå ikke det, men takk skal du ha vennen<3
    Huff, ja, det er en jævlig følelse det å stå på vekta framfor andre. Men du veier da absolutt ikke for mye! Skulle ønske jeg var som deg jeg! Litt godt å vite at det ikke bare er jeg (eller matproblematikken) som gjør det, at det er sånn for friske folk også, selv hvor absurd det høres ut. Og så fint å vite at du tenkte på meg!<3
    Takk,det samme vennen, håper du får sove i natt og at dagen i morgen blir fin.
    Klem<3

    Liker

    Svar

  3. Godt å høre at det hjelper litt. Og at du føler deg trygg! For det er viktig at du er trygg. Ta den tiden du trenger. Så du føler deg frisk nok når du kommer ut igjen.

    Liker

    Svar

  5. Have faith ❤ Btw, de klistrelappene er noe herk.. Du skriver bra, fortsett å gjøre det du føler er riktig ❤

    Liker

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

Gravatar
WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. ( Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. ( Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. ( Logg ut /  Endre )

Avbryt

Kobler til %s