Det foregår mye

Og samtidig veldig lite…

Jeg var hjemme i leiligheta mi tidligere i dag, skulle egentlig bare innom «huset» for å ta mål av den nye leiligheten jeg etterhvert skal flytte inn i, meeen. Så kom jeg på. Eller visste egentlig veldig godt at det lå noe «godt» i skapet mitt fra forrige gang jeg var der alene. Så jeg sa til mamma at jeg skulle være hjemme litt for meg selv og slappe av litt, se litt tv og så kunne hun komme å hente meg bort til dem om en time eller to. 

Jeg gjentok prosedyren fra forrige gang jeg var hjemme alene. 

Tygg.

Drikk.

Svelg.

Drikk.

Kast opp.

 

Det som er det «morsomme» er at det som før var en «porsjon nammis» nå er delt opp i både tre og fire «porsjoner».

Jeg har kontroll. Eller?

Snikveide meg også. Har visst gått ned 2 kilo siden mandag, og jeg veide meg i tolvtiden i dag (søndag), og da hadde jeg allerede drukket endel. Så.. 

Jah. Hva kan man si? Eller eventuelt gjøre?

Jeg har ikke spist og beholdt noe på to (eller tre?) dager..

 

Sånn ellers? Utenom matkaoset?

– Så er jeg veldig sliten

– Angsten er stor

– Det triste mørket ligger nesten alltid i bakgrunnen selv om jeg smiler

– Aner jeg ikke hvordan jeg skal klare meg hjemme selv

– Alt er kaos

– Jeg skjønner ingenting av noe

– Jeg er ikke psykotisk. Og skjønner ingenting av det. For «bare» den depresive delen av meg – uten psykose? Merkelig..

– Er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med B, vi skal holde kontakt når vi kommer ut også, så det er fint å vite ❤

 

Jeg gruer meg til legesamtale i morgen, det er jo en uke siden sist, og jeg er veldig spent på hva de ansatte oppfatter. Hva de tenker. Tror de jeg er glad og klar til å reise hjem? Bli utskrevet?

Jeg vet ikke. Heldigvis er legen som sagt veldig snill og lytter virkelig, men jeg gruer meg likevel. For alt er kaos. Og kræsjer. Jeg er veldig redd for hvordan ting blir når jeg skal hjem. Kommer hun til å forslå det nå? Jeg vet ikke. Jeg hater å ikke vite ting. Jeg liker å ha kontroll. Vite hva som skjer.

Og jeg smiler.