Når diagnosemerkelappen jobber i mot deg

Møte. Mat. Møte om mat.
Jeg var nok litt for ærlig med J fra huset mitt i går. Det endte med at kontaktene mine på avdelingen og kontaktene mine på huset mitt og meg hadde et hastemøte. Jeg sa til J at jeg skal ned 15 kilo til. Da sa M, det er ikke mulig, da ender du med sonde. igjen.De på huset er bekymret og vet ikke hva de skal gjøre for å hjelpe meg. De fra avdelingen sier man må bli innlagt FOR en spiseforstyrrelse for å få hjelp/opplegg der. Jkontakten fra avdelingen misforstår,misstolker, tror det er vrangforestillinger om at mat er farlig som gjør det. At det er et symptom fra schizofrenidiagnosen min som gjør det. Jeg blir oppgitt, lei meg, for det er ikke det. Mat er riktignok «farlig» men det er fordi jeg skal ned i vekt, og ikke legge på meg. Det er ikke noe psykotiskvrangforestilling om noe psykt.
Det er nettopp det som er så vanskelig med den akkurat den diagnosen, man kan liksom putte alt mulig inn i den og si at det er derfor. Fordi man er schizofren.

Vel, matproblematikken min startet før jeg ble psykotisk og alt det der, jeg har hatt diagnosen atypisk anoreksi tidligere, men nå er det visst vrangforestillinger istedenfor spisevegring… De fra huset mitt var heldigvis ikke helt enig, og det er fint. På den måten at de ser MEG.

Jeg skal prøve å skrive ned noe til de på avdelingen sånn at de kanskje forstår litt mer om hva som foregår inni hodet mitt. Det blir vanskelig, men det må nok gjøres. Ordene mine forsvinner. Stenges inne. Stokkes helt feil. Så penn og papir er nok løsningen.

Ikke det at jeg akkurat har så god tid på meg, jeg blir utskrevet på tirsdag og skal ha masse perm frem til da.
Men som M (og de andre sa), fortsetter vektnedgangen i samme fart framover blir du innlagt igjen. Og da ikke på den avdelingen jeg er på nå.
Sondeernæring.
Jeg er delt i to, den ene delen av meg sier at det skal jeg aldri igjen, mens den andre jubler. Da har jeg vært «flink nok», sterk nok.
Kaos uten like.