Etter at B banket på og åpnet døra for så og finne meg liggende på gulvet med hendene over hodet og tårefylte øyne, sa hun i fra til de ansatte. Først kom ei inn, en som ikke var kontaktpersonen min for kvelden, men hun var snill, god og fikk meg til å si noe og gråte litt.
«Det er ikke bra å stenge alt inne. Det er bra å gråte litt»
Hun satt inne på rommet mitt en stund før hun måtte gå, men ikke lenge etter banket det på døra og kontaktpersonen min kom inn. Jeg var tom og samtidig så veldig full. Greide ikke si stort, så hun foreslo at jeg skulle skrive ned noe av tankene mine. Det gjorde jeg. Var ærlig , om det er bra eller dårlig får jeg vente med å vite, for hun tok nemlig en kopi av det jeg hadde skrevet og spurte om det var greit at hun ga det videre til legen. Jeg nikka. Hun hadde brukt markertusj og markert MYE av de tre, fire siden jeg hadde gitt henne. Så snakket vi om det.
«Dette er ting vi ikke var klar over, nå ga du oss et innblikk. Du hadde ikke greid å sagt dette du?» Nei. Jeg hadde ikke det.
Jeg er utslitt, det å skulle være hjemme sleit meg ut, men vi (jeg og B) som nå har smskontakt fant ut at det å gå en tur på kjøpesenteret var en god ide. Det var kjekt, samtidig som jeg var litt ustø på beina, og tårene til begge to ikke lå så altfor langt unna. Jeg hadde jo egentlig perm fram til klokka åtte i kveld, men jeg dro tilbake til sykehuset sammen med B etter kjøpesenterturen vår. Det var nok ikke så dumt.
Så var det en tur på matbutikken for tur, og det er jo et kapitel for seg selv. Det å ha to personer som egentlig ikke liker mat, eller liker mat, men ikke gjør det likevel, og vi vimser rundt og tårene plutselig kommer fordi man skal kjøpe noe? Vel. Det skal ikke være lett. Skulle ønske ting var lettere. På flere måter…
Etpsyktinnblikk 
<33
LikerLiker
ontheedgeandfalling1: ❤
LikerLiker
Jeg er glad for at de ansatte brydde seg når du gråt. Det er viktig at noen bryr seg når man har det vanskelig ❤
LikerLiker