En desperat og fortvilet mamma

Innleggelse 1 minutt

Vi satt i bilen, på vei ut til søs på bygda for å hente Zaphira hjem til leiligheten min, mamma prøvde å føre en samtale men jeg var for trøtt, sliten til å følge med, høre etter. Så jeg sa tilslutt at vi måtte stoppe på en butikk, jeg måtte ha noe mat for å få skrudd på hodet sånn at jeg klarte å være med på dagen, selv om alt jeg ville var å forsvinne. Ligge under dyna i senga. På en eller annen måte fikk mamma ut av meg sist jeg hadde spist, som var et døgn siden når støttekontakta mi lagde mat til meg og jeg spiste fem spiseskjeer med linser.

Hva med når du kom tilbake på avdelingen i går? Spiste du ingenting? Frokost i dag da? Lunsj? Hva sier de ansatte? Sier de ingenting? Svar meg da!

Det hele endte med at mamma ringte til avdelinga, først sint, så begynte stemmen å briste, så gråt hun, og så kom oppgittheten. «Jeg føler meg hjelpesløs, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre mer for å hjelpe henne, det er uforsvarlig å skrive henne ut på tirsdag når hun ikke greier å få i seg mat. Dette er en jente med alvorlige spiseproblemer og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for ingenting hjelper. Det er ikke første gangen vi er gjennom dette. Hun må få hjelp»

Mamma gråt.
Jeg var stille.

Vi dro inn til søs men katten min er der enda.

Reklame

Publisert av Etpsyktinnblikk

Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner. Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3

Publisert

8 kommentarer om “En desperat og fortvilet mamma”

  3. Jeg er så glad for at mammaen din bryr seg så mye, jeg er helt enig med henne. De bør ikke skrive deg ut. Jeg håper virkelig de hører på henne.
    Tenker på deg skjønningen ❤ Klemmer

    Liker

    Svar

  4. Dette var triste greier.
    Jeg forstår moren din så utrolig godt, men også deg (litt i hvert fall). Det er en spesiell situasjon og vanskelig for begge parter. Det er helt forferdelig å føle seg hjelpesløs. Jeg hadde vært helt fra meg hadde mitt barn nektet å få i seg næring. Og jeg kjenner til det.
    Klem ❤

    Liker

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

Gravatar
WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. ( Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. ( Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. ( Logg ut /  Endre )

Avbryt

Kobler til %s