Nå må jeg virkelig konsentrere meg om å puste. Rolig. Jeg har våkna mang en gang i natt og bare kjent på angsten, redselen, tusen tanker om hjemturen. Hjemkomsten. Kroppen skjelver bokstavelig talt, jeg er skikkelig uvel, men jeg har bestemt meg for at det skal gå bra. Det bare må gå bra.
Blir ikke hentet før klokka to, så jeg skal vel, må vel, være med på opplegget her til da. Hadde foretrukket å ikke dratt det ut nå, bare reist hjem tidlig. Bli ferdig med det. Meen, nei.
Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner.
Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3
Vis alle innlegg etter Etpsyktinnblikk
Etpsyktinnblikk 
❤ ❤ ❤ Tenker på deg. Stor klem
LikerLiker
Ekahm: Takk gode du ❤ Stor klem tilbake!
LikerLiker