Så bør jeg være ærlig. Jeg mister kontroll. Den kontrollen jeg hadde brukt lenge på å finne, er på vei til å bli borte. I dag eser jeg ut overalt selv om vekta viste 100 g mindre enn i går. Men sannheten er at vekta har steget fra jeg ble utskrevet. Eller. Den stiger, detter, stiger, detter. Vi snakker ikke gram her, vi snakker kg. Og hvor mange dager har jeg vært utskrevet sa du? Annenhver dag går jeg opp og ned og opp 2 kg. Det er jo sikkert slitsomt for kroppen min. Det er ihvertfall slitsomt for hodet. De to siste nettene har vært skamfulle.
Jeg har brukt dagene på å finne på unnskyldninger under måltid, men når klokka nærmet seg midnatt har jeg stått opp igjen fra senga mi, gått inn på stua/kjøkkenet og hentet ut pizza fra fryseren. Selvdisiplinen er borte. Borte er kontrollen. På plass er skyldfølelsen. Skammen.
Ekkel. Feit. Gris. Dø. Bli. Borte.Redd meg.Jeg orker ikke mer.
I natt når jeg satt foran do så fant jeg en merkelig oppdagelse i munnen, hm, har det alltid vært en løs klump der? Har det alltid vært slik, og slik? Jeg ble ærlig talt litt redd. For jeg har ikke kjent det jeg kjente da før. Og fortsatt vet jeg ikke om det er normalt.
I dag verker halsen noe enormt. Men det er vel ikke så rart. Jeg er jo forkjøla i tillegg..
Mat(faenskap) til side, hvordan går det sånn ellers?
Sånn ellers er det rart å være hjemme. På en måte så virker det ut som om jeg ikke har vært borte, på mange måter er det veldig mye som er forandret siden jeg dro.
Humøret svinger.
Angsten er godt tilstede.
Negativiteten herjer.
Men det er noen smil innimellom.
Om de er ekte vet jeg bare ikke.
Hunden min, min kjære Tatou. Er ikke her hos meg. Nå er han hos foreldrene mine men på lørdag(i morgen), så skal/må han til hundetrener og skal være på en kennel ihvertfall en uke for utredning/hjelp for å se om han er agressiv. Jeg har så enormt med skyldfølelse, det må være min skyld fordi jeg forlot han. Han ble jo ikke alene, det må understrekes, men foreldrene mine er jo ikke vandt til hund. Ikke at jeg var det heller da, men..
Så i sannhetens navn. Så går det ikke så bra.
Men jeg smiler.
Etpsyktinnblikk 
Tenker så på deg vennen min ❤ Det er vondt å høre at det ikke går bra, selv om du smiler – men som du selv sier, er de ekte eller ikke… Skulle så ønskt du slapp rundene forann toalettet, at mat problematikken stilnet. Og ikke tok over deg. Hverdagen og psyken din. Du er så fin og nydelig, og aldri glem at du er sterk og verdifull! ❤ Og jeg trenger deg her, sammen skal vi kjempe, du er aldri alene! ❤ Men føler omtrent det samme som deg, det med ut skrivelse og følelse av å ikke ha vært borte, eller hva… Sukk, jaja – vi skal klare dette, vi skal det! Stooor varm klem, også er jeg glad i deg fine du <33
LikerLiker
Klem <3<3<3
LikerLiker
Huff:/ Jeg skulle ønske at du hadde det bedre nå, etter innleggelsen. At i hvert fall noe gikk i positiv retning.
Jeg får så vondt av deg. Du er så god og snill, du forjener sånn å være lykkelig og ha det godt.
Tenker på deg ❤ Nattaklem ❤
LikerLiker
urobat: <3<3<3
LikerLiker
apologize: Du er for god vennen, men takk. Ordene dine lyser opp<3 Sammen skal vi kjempe<3 Glad i deg også vakre skapning. Stor klem
LikerLiker
Cille: Takk for gode ord vennen, de betyr så utrolig mye selv om jeg ikke tror på noe av det du sier om meg. Jeg er ond. Bare til bry.Ikke verdt noe. Men takk for at du sier noe annet<3
Tenker masse på deg også<3 Stor og god klem!<3
LikerLiker