Livet jeg kunne hatt

– tror jeg at jeg fikk et glimt av i formiddag.

En kontakt på huset mitt lurte på om jeg ville finne på noe, og hun nevnte at det skulle være åpning av en butikk med kunstting i dag, om jeg ville innom dit en tur? Selv om jeg hadde mest lyst til å ligge under dyna sto jeg opp, kledde på meg og så dro vi. Fikk litt panikk da vi nærma oss fordi jeg skjønte at jeg ikke hadde fått med meg skikkelig hva det var for noe vi skulle se på. Det hadde nok ikke kontakt E heller fått med seg helt. Det var et kunstfelleskap som åpnet i dag med tilhørende butikk, presse(lokalavisa) var tilstede og det var masse folk. Tettpakka. Mange kjente fjes var der også. Folk jeg vet jeg en gang har hatt et eller annet forhold til, enten det ene eller det andre. Problemet er bare at jeg har glemt. Glemt hvem det ansiktet er. Hvorfor hun vinker til meg. Hvorfor de smiler. Hvorfor alle stirrer.

Den fantastiske læreren min(som jeg har skrevet et dikt om før, under teksterkategorien) var der, med begge døtrene sine. De smilte. VI snakket litt sammen.

Her kunne du ha jobbet litt, det hadde jo vært perfekt. Du hadde ikke trengt å jobbe mange dagene i uka. Du kunne bare vært kreativ.

Saken er at jeg egentlig er en veldig kreativ person. Har vært det fra jeg var lita. Men så kom sykdom. Som gjorde at kreativiteten og lagelysten har forsvunnet litt etter litt. Det er vondt. Skikkelig vondt. For jeg liker jo egentllig veldig godt å lage ting, samme hva, men jeg orker bare ikke. Det gjør så vondt å ikke orke det man egentlig elsker. 

Jeg tror mange av personene som var der har gått på samme teateropplegg som meg også. Ja, sjokk. JEG har gått på barne/ungdomsteater. I mange år. Men jeg kvier meg for å si det, for angsten har sånn grep om meg til hverdags at jeg tviler på at noen tror på meg om jeg sier at jeg brukte å stå på en scene. 

Men personene som var der, mange av de iallefall, var lik meg. De hadde rart hår. Tatoveringer. Sprøe klær. Jeg lignet på dem. 

Forskjellen var bare at disse personene lever. De lager ting. De har et liv.De har gjort mye siden sist jeg så dem.

De lever livet jeg kunne hatt om jeg bare hadde vært frisk.

Det også er en vond tanke.

Jeg står fast. Bom fast.

 

 

Reklame

8 kommentarer om “Livet jeg kunne hatt

  1. // Jo, takk. Helse-og oppvekstfag, studiespes og service og samferdsel. Jeg vil ikke komme inn på noen av dem
    Jeg var forsiktig. Det sto at de var sterke, så jeg tok bare en halv 🙂 Nei, jeg vil ikke ha medisin utskrevet til meg selv.
    Takk for at du ønsket meg lykke til hos legen!

    Liker

  2. Cecilie: ønsker du ikke å komme inn eller tror ikke du at du kommer inn? ❤
    Ok, men pass på deg selv vennen, vær alltid forsiktig! Skulle så gjerne ha hjulpet deg sånn at dagene dine blir bedre!
    Håper det gikk greit hos legen i dag ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s